Posted on 5 Comments

Intervju med Klaus Pettersen om bruk av- og metoder for integrering av mental trening i fotball

Mitt inntrykk er at mange trenere søker kunnskap og ønsker å bygge opp kompentanse om mental trening. Når jeg leser intervjuer med unge trenere rundt omkring i verden er det flere og flere som trekker fram mental trening. Klaus Pettersen er en coach og fotballtrener som nå er aktuell som kursutvikler innenfor taktisk periodisering. I dette intervjuet tar han oss med inn i en litt annerledes måte å se- og tenke fotball på.

Peder Bjugn (PB): Kanskje du kunne introdusere deg selv med å fortelle litt om hvordan du startet som trener? Hva gjorde deg interessert?

Klaus Pettersen (KP): Jeg hadde vel en stor lidenskap for spillet. Spesielt i 15-16 års alderen. Jeg skjønte da at jeg måtte prøve det jeg kunne for å leve av fotballen, så jeg tok folkehøgskole i ett år hvor jeg trente fotball flere ganger om dagen. Jeg utviklet meg bra der, men toget for å bli proff hadde nok gått for min del. Der fikk jeg også prøvd meg som trener, og læreren min fortalte at dette var noe jeg hadde “talent” for. En skolelei unggutt som grep sjansen til å ta et steg bort fra den grå hverdagen, og inn i en spennende fotballverden. I etterkant har driven min vært både å skape gode lag, men også å være en del av organisasjoner som utvikler gode spillere. I de siste årene har interessen gått mer mot det mentale og det taktiske – en spennende verden.

PB: Hvorfor har du valgt den mer mentale og taktiske biten, hvorfor er det en spennende verden?

KP: Med tanke på det mentale så er det en forutsetning for å lære. Tilstedeværelsen, evnen til å fornye, evnen til å ta nye steg. Det er mange som ikke evner å se forbi sine egne tanker, de tror at situasjonen er låst og at deres ferdigheter er forutbestemt. Der eksisterer noen misforståelser om talent og ferdigheter som holder mange tilbake. Ved å bli bevisst på dette kan du se og lære noe nytt. Denne prosessen, med å vekke spillere fra deres fastlåste tanker, er utrolig spennende.

Og den taktiske verden er spennende fordi den er så nyvinnende, du kan lære og se noe nytt. Du kan formidle din spill-ide gjennom trening, og spillerne får et høyere samhandlingsrepertoar. Nye nyanser av taktikk dukker opp. Som et bilde som blir skarpere og skarpere. Å se din ide i praksis og lykkes med det er vel noe av det vakreste en fotballtrener vet om.

PB: Hvordan har du fått så mye kunnskap om mental trening og selvbevissthet?

KP: Jeg har vært heldig på veien. Etter først å ha vært veldig målopptatt for så å bli mer opptatt av tilstedeværelse. Gjennom å presse appelsinen selv i forhold til måloppnåelse tok jeg to coachutdannelser – en som heter NLP og en annen som heter 3P. Nlp er en enorm verktøykasse i forhold til coaching, mens 3 p kontinuerlig peker oss tilbake til at den menneskelige oppfattelsen er tanker, bevissthet og energi. Slik skapes vår oppfatning av verden. Vår subjektive opplevelse av verden er en nøkkel for å forstå at livet kun oppleves som en subjektiv sannhet i øyeblikket.

I etterkant av dette har jeg blitt meget inspirert av en guru som har fulgt advaita tradisjonen og nondualisme. Han kalles mooji. Hans budskap er gjennom å spørre deg selv om hvem du egentlig er, og gjennom denne søken, vil du blant annet se at noe ser personligheten din, noe observerer tankene dine, noe observerer din kropp endre seg ut i fra din alder, noe ser verden endre seg i deg. Gjennom denne selvransakelsen slipper du gamle myter om deg selv, som du har holdt på hele livet.

Også min ferd i Strømsgodset har betydd mye for min forståelse og hvordan jeg kan anvende dette i fotball. Mette Rosseland og Øyvind Thorsen er ressurser med dyp kunnskap på dette området som har tatt min forståelse lengre. Deres teoribakgrunn er hentet fra Carol Dweck som omtaler fixed og growth mindsets – forskjellen på folk som utvikler seg og de som står stille. Denne kilden er en god start, og Kjetil lundebakkens A-lisens om Martin Ødegaard og Iver Fossums mindsets er en god start til de som vil forstå mer. Denne finner man på NFfs nettsider. 

PB: Jeg hørte deg snakke på et seminar i Bodø i fjor høst. Du snakket om nettopp hvor gode Ødegaard og Fossum er på mental trening, og at de er flinke til å raskt gå videre etter dårlige kamper. De har lov til å være skuffet, men går videre framfor å surmule. Meget interessant. Undersøker du ulike metoder og besøker ulike guruer på dine reiser rundtomkring i verden?

KP: Det er en slags bevissthet rundt trening, en rå oppgaveorientering og tilstedeværelse. Du blir ikke sårbar og mister ikke energi om du lar prosessen gå av seg selv. Skulle prøve å fikse på noe som i utgangspunkt er skapt når du har lav bevissthet og lav forståelse av verden, blir som å løse suduku med tall som endres kontinuerlig, eller løse en uløselig ligning. Du vil ikke finne svar. Du må bare la det passere. Å være lei og trist er helt greit, men du forstå at det er bare et humør, og ikke noe mer.

Når jeg har søkt etter mer forståelse har jeg opplevd på meg selv hvordan endringene har kommet. Ved å undersøke hvem du egentlig er så skaper du en indre fred i deg selv. En ro, en tilstedeværelse – all denne erfaringen og visdommen anvender jeg på spillere og personer som “står” fast. Tanker er universelt. Alle tenker, men ved å ha tillit til livet og oss selv trenger vi ikke å bruke energien på å være engstelig eller deprimerte. Våre bekymringer kommer via tanker og er subjektive. De som ser tanker for det de er, er fri fra tankens makt og kan bevege seg uhemmet videre. Gjennom denne bevissthetsøkningen kan vi alle se noe nytt i vår verden, eller vi kan se noe nytt som gruppe eller lag. Ved å betrakte et lag som en større organisme kan kultur sammenlignes med menneskets bevissthet. I en kollektiv bevissthet handler det om å spille hverandre god jamfør Nils Arne Eggen. Når du spiller hverandre god er det ikke lengre egoet som regjerer, men en samhørighet og kjærlighet til laget. En mye enklere drivkraft å bære. I denne sammenhengen kan en jo tenke over hva slagordet til Strømsgodset (ekte kjærlighet) egentlig betyr…

PB: Du er veldig filosofisk og abstrakt i tilnærmingen. Jeg synes dette er et likhetstrekk med andre, unge fotballtrenere spesielt i England. Der synes å være en universell trend, men jeg er usikker på hvor vidt alle faktisk mener det. Det er forskjell på snakk og handling. Jeg har lest intervju med flere unge trenere som snakker som guruer, men det er få jeg tror mer på enn deg. Deler du denne oppfatningen?

KP: Jeg kjenner lite til det selv, men det kan være det er en universell bevissthetsøkning som pågår. Kanskje flere kjenner på roen og tilstedeværelsen jeg ønsker å formidle. Jeg prøver å treffe de jeg jobber med, men aller først meg selv. Jeg må se hvem jeg er, jeg må ta mine kamper med mitt ego. Hvis jeg har “kontroll” på meg selv er jeg automatisk en ressurs for mine medmennesker. Jeg gjør gode valg, jeg skaper tillit og gjør meg fortjent til tillit. Det er ikke noe hokus pokus-metode for å lure folk til å ha en falsk tillit. Du må være deg selv, og gjøre deg fortjent til tillit.

Det er den metoden jeg har tro på. Folk som bruker guruer og metoder for å skape seg et større ego, større troverdighet, vil bli avslørt før eller senere. Egoet kan også være maskert spirituelt gjennom å bruke kunnskapen som press. De som søker visdom gjør dette for å finne seg selv, ikke for å utøve makt over andre eller prøve å finne lykken i det materielle. De som virkelig søker visdommen finner ut at den er i deg og har alltid vært der, alt fokus til egoet kan bare lede deg bort fra denne kilden. De som prøver å skape et superego som skal kontrollere alt av kognitive prosesser, og i tillegg ha tilgang til visdom har satt seg opp for en umulig oppgave. Det enkleste er å kjenne etter; Er det denne personen sier sannhet, er handlingen sannhet?

PB: Hvordan integrerer du denne tilnærmingen i treningen? Hvordan overfører du en slik pedagogisk tilnærming til feltet? Synes du det er vanskelig å bruke denne mer psykologiske tilnærmingen, og var det vanskelig i starten?

KP: Du merker dette først på deg selv, hvordan du i mindre grad er i fortid eller framtid, men connected i nuet. Du har mer kapasitet. Du har en større toleranse ovenfor andre mennesker, og ser ting i et større perspektiv. Du ser ting bedre taktisk og, fordi du er ikke avhengig av å se fordi du identifiserer ikke deg lengre med om du lykkes eller ikke – det er bare et fenomen i tid. Jeg ser klare sammenhenger mellom dette og andre psykologiske teorier. For eksempel teorien om åpne systemer som den taktiske periodiseringen bygger på. Alt henger sammen. Ved å trene spesifikt, også på stress-situasjoner, øker du toleransen og bevisstheten til å håndtere dette.

Du lærer spillerne å se forbi tankene sine. Så du snakker med enkeltindivider om dette. Du tar det inn i praten med gruppa før kamp, og i andre sammenhenger. På denne måten økes bevisstheten og robustheten. Ting preller lettere av. Legg opp til situasjoner som skaper utfordringer mentalt, og forklar spillerne om tankens natur, og se hva som skjer. Begynn alltid med det du vet, snakk om det du kan. Formidling handler om klarhet og tydelige budskap. Hvis du vet at tanken endrer seg, og at alle opplever tankene annerledes, så kan dette budskapet være nok å formidle i starten. Dette alene kan være nok til at noen i gruppa forstår. Uansett er dette er bare min versjon av verden, og den trenger ikke å være sannheten!

PB: Hvordan integrerer man interaksjon i treningene? Det er lett å tenke at eneste måten er å fryse situasjoner og stille åpne spørsmål. Jeg tenker på de ulike metodestilene, som Diktatoren, Fortelleren, Veilederen og Sokrates. Sokrates er jo metoden som anbefales for å skape tenkende spillere. Men er dette mulig å oppnå samtidig som man ønsker å opprettholde intensitet på trening? Det du sier; er individuelle spillersamtaler eneste måten å øke spillerens bevissthet, og så må man på trening håpe at vi som veiledere har fått mental trening til å sitte i hodet hos spilleren. Jeg mener, gi dem verktøyene gjennom samtaler, og så la det dure og gå og håpe at det fungerer. Stemmer dette?

KP: Du er inne på noe her. Presisere litt – noen ganger så spør man for å få refleksjon. Men jeg er mye større grad tilhenger av øvelser med betingelser som fremmer skjult læring. Dette er også knyttet opp mot taktisk periodisering. Videoanalyse er fint å bruke sammen med en spørrende tilnærming. Også i økter med lav intensitet, eller der det er naturlig å stoppe og coache på grunn av at spillerne må ha pause. Men mye handler om å automatisere, du skal ikke tenke på kamp dag, du skal handle. Derfor bygger du opp uka slik at noen dager er tøffere taktisk enn andre, mens noen treninger går mer på automatisering av handlingsmønstre.

Den mentale treninga ligger i å håndtere situasjonene uten å bruke verktøy, men ugjennomtenkt forståelse av hva som skjer. Det er bare tankene som er ute å kjører, jeg er uberørt av dette selv. Bevisstheten økes også igjennom å være i situasjonen og å oppleve at situasjonene endrer seg. Du blir erfaren og identifiserer deg ikke med tankene, de har ikke lenger noen hensikt. Store taktiske ting gjøres ofte mitt i uka. Resten av uka går til å automatisere. Du kan heller aldri skape høyere bevissthet. Du kan bare lage et rom for det, resten er hos individet. Men læringen er egentlig uhyre enkel når du gjør betingelsene og spill-ideen din klar.

PB: I hvilke aldersgrupper anbefaler du å starte med denne tilnærmingen? Har du erfaringer med forsøk i ulike aldersgrupper, og fungerer denne tilnærmingen på alle?

KP: Skjult læring gjennom lek er veldig vanlig. Jeg har snakket med 8 åringer som slåss om tankens natur, de forstod det. Men du snakker veldig enkelt med dem. Den taktiske tilnærmingen på spillere har jeg veldig stor tro på i alle aldre. Barn og unge er også mye mer spontane, og er oftere i mer naturlig flyt enn voksne. Hvordan det passer inn har mye med hvor det er og hvem som gjør det. Enkelte toppspillere har reagert veldig positivt på det jeg har fortalt, men timingen må være riktig. Det å snakke om det formløse er ikke enden du starter i, begynn med enkle konkrete situasjoner.

PB: Men er det ikke lett for at det nettopp blir formløst, spesielt i starten? Når jeg lukker øynene og prøver å visualisere meg selv integrere mental trening i treningene, så ser jeg ikke helt tydelig for meg at jeg lykkes. Er dette en teknikk som krever veldig mye planlegging, eller går det mest på rutine og erfaring i å bruke det? Det finnes vel ingen fasiter innen mental trening. Kan alle trenere klare dette, eller må det jobbes mye og opparbeide seg kompetanse gjennom selv å tenke på denne måten, for så å kunne hjelpe andre til å oppnå mer produktive tankeprosesser?

KP: Tror en må være åpen til å se noe nytt. Søke miljøer som forstår, lytte til videoer, det er mye bra på YouTube for tida. Ikke stresse med å oppnå dette, men være tålmodig og se det du ser nå. Du kan uansett ikke se mer enn du gjør akkurat nå, så frustrasjon er ikke nødvendig. Dette er også noe som oppstår kontinuerlig. Du planlegger ikke tilstedeværelse, du er tilstedeværelse. Du slipper planleggingen når du går ut, og stoler på det som kommer. Du kommer uansett gjennom det som skjer. Selv i de mest hektiske øyeblikk er det noe som er urørlig, noe som er uanfektet – noe som observerer alt dette dramaet, det er det samme som observerer ren stillhet. Finn det som alltid er der, det selvsagte som vi har glemt, det som må være her før noe annet kan oppstå.

Ta den forståelsen du har og integrer det bit for bit. Tror trenere må kjenne i seg selv om dette treffer dem. Er du truffet av dette ligger det naturlig og se videre og utforske, og er du ikke truffet, så går du videre. Noe passer til noen og så videre. Det er også mange retninger innenfor mentaltrening, men en må kjenne etter hva en tror på, og hva som virker riktig for hver enkelt.

PB: Det synes å være ulike oppfatninger om mental innstilling i fotball. Du virker som en sympatisk og ydmyk person. Mener du dette er riktig mentalitet også for spillere, eller bør de være høy på pæra? Jeg tenker på effekten av å si høyt “jeg skal bli best i verden”. Å si det høyt gjør bildet hvor du lykkes klarere og drømmen blir noe mer enn bare en abstrakt tanke. Bør spillerne gå ut og tenke “jeg er best, og skal faen meg bevise det”, eller vil et growth mindset alene (kan leses mer om i Kjetil Lundbakkens A-lisens) sørge for at spilleren går ut og prøver å være sitt beste jeg og dermed beviser sin verdi?

KP: Det er ikke svart/hvitt. Mange ting har blitt gjennomført med ego og ekstern motivasjon. Personer med mer growth mindsets er mer stabile både i med og motgang. Mange ryker når de oppnår suksess. Deres motivasjon var feil. Mange spillere er på ego-orienteringen, og det ligger en sterk drivkraft der, men erfaringsmessig kan de gå seg fast i en situasjon, da egoet ikke vil gi slipp på det som var. Det å kunne gi slipp på situasjoner er viktig.

Spillere med growth mindset er ikke avhengig av å bevise, de er indre motivert av oppgaven. I de fleste tilfeller er det en blanding av indre og ytre motivasjon. Det er mange usympatiske som lykkes og, så det er ikke feil å ha slike typer i en gruppe. Det kan være positivt for konkurransen, og kanskje kan de også bli store spillere. Men en må være klar over de eventuelle fallgruvene for laget og enkeltspilleren. Vet man det kan til og med de usympatiske ha kjempepotensiale, og gruppa kan vokse enormt av det.

PB: Til slutt vil jeg gå tilbake på noe du sa tidligere. Du sa at du har veldig tro på den taktiske tilnærmingen i alle aldre. Hva legger du i det?

KP: Jeg synes faktisk NFF har en veldig god tilnærming. De har en spillsentrert tilnærming med en del basisteknikk øvelser for de yngste. Når dette er sagt mener jeg at hoveddelen må øves i spill, og i spill-like situasjoner. Med en gang spilleren behersker teknikken på et basisnivå bør mye av øvingen foregå i tilpassede spillsituasjoner. En touch i en spillsentrert tilnærming er mye mer verdt enn en isolert touch. Du får ekstremt mye mer med å være i en tilpasset spillsituasjon. Spillerne får også følelsen av å oppdage spillet selv, noe som har mye å si med tanke på den psykologiske delen av spillet. Jeg er ikke imot egentrening, eller at spillere kan jobbe isolert på egenhånd, men når man har trening bør en jobbe med spillvarianter som possession-varianter. Slike øvelser fremmer læring. Det å trene alt samtidig har jeg tro på. Da trener du alt integrert i hverandre. Rikdommen i hvert touch og hvert sekund på treningen blir stor.

Advertisements

5 thoughts on “Intervju med Klaus Pettersen om bruk av- og metoder for integrering av mental trening i fotball

  1. […] på å lese Mindset av Carol Dweck (ja, det stemmer – boka vår venn Klaus Pettersen snakket om i intervjuet jeg gjorde med ham for noen uker siden, og som jeg senere skal skrive en bokanmeldelse […]

  2. […] var i tiden etter mitt intervju med Klaus Pettersen at jeg diskuterte tilstedeværelse med min venn Reinhard Nærbø. På ei burgersjappe snakket vi om […]

  3. […] spiller- og trenerutvikleren i Nordland Fotballkrets, Torkild Veraas. Tidligere har vi intervjuet Klaus Pettersen, som er en av ekspertene innen mental trening i fotball i Norge, og en person vi sannsynligvis […]

  4. […] Når det er sagt, så er det ikke enkelt å la seg påvirke mindre av negative tanker. Ved å selv teste ut disse praktiske øvelsene, gjøre dere noen refleksjoner som kan hjelpe, så kan dere som trenere videreformidle dette til spillerne deres for eksempel gjennom spillersamtaler. Fant dere innholdet i denne artikkel interessant og nyttig, så kan dere sjekke ut min tidligere artikkel om spillersamtaler eller eventuelt intervju med Klaus Pettersen om metoder for mental trening i fotball. […]

  5. […] Dette er et eksempel på en rekke elementer som henger sammen i forbindelse med selvtillit i praksis, og som kan være nyttig å snakke om med spillere, for eksempel gjennom nevnte spillersamtaler. Som en introduksjon til temaet, kan man lese vårt intervju med Klaus Pettersen om spillersamtaler, […]

Leave a Reply