Posted on Leave a comment

Touchbegrensing – en ressurs eller stjeler det spillernes kreativitet?

Possession-øvelser brukes som verktøy for å bli mer trygg på å spille seg ut av trange situasjoner. Mange velger å sette begrensninger på antall touch per spiller for å tvinge spillerne til å ta raske avgjørelser. Spørsmålet er hvor vidt dette er den beste måten å utvikle spillerne?

Personlig har jeg erfaring i å sette begrensninger. Jeg har erfart at dette hjelper spillerne. Orienteringen i forkant av mottak eller pasning må være bedre for å unngå balltap, og man tvinges til å foreta et valg. Valget være seg riktig eller galt. Og dette er dagens spørsmål: Skal vi på må-få tvinge spillerne til å ta raske avgjørelser? Gir dette grunnlaget til å ta de beste avgjørelsene?

På seniornivå, med spillere på et taktisk, høyt nivå kan jeg absolutt forstå nytten av å gi dem mindre tid med ballen. Dette er gunstig for å automatisere handlinger og også innøvde trekk i laget. En ønsker at automatiseringen skal få spillerne til å gjøre som planlagt i kampsitusjon framfor å nøle. Dette gir en følelse av gjenkjennelses fra trening til kamp.

Ulempen er at spillerens valgmuligheter reduseres. Begrensning til for eksempel to touch krever at spilleren gir fra seg ballen så å si med en gang. Uavhengig av hva slags situasjon spilleren befinner seg i. Selv om man befinner seg i en glitrende mulighet til å overrumple en treg motstander i en en-mot-en situasjon, må man spille fra seg ballen.

Å passere motstandere er en egenskap som blir viktigere og viktigere. På toppnivå er ofte denne egenskapen som skiller klinten fra hveten. Grunnen til at spillere som Arjen Robben og Douglas Costa er ettertraktet er egenskapen til å utfordre med ball. Dette kalles individuelt gjennombrudd og er en ressurs for ethvert angrep. Å nekte spillerne muligheten til å gå forbi er å ta fra dem kreativiteten og det selvstendige valget som Johan Cruyff var en stor forkjemper for i sin tid. Selv hevder han at Cruyff-vendingen ble funnet opp i kamp som en løsning på et problem. Ren kreativitet!

Hvordan skal vi skape Zlatan Ibrahimovicer dersom vi ikke lar spillerne drible? Åpenbart finnes det en mellomting mellom kravet om fullstendig pasningspill på få touch, og ønsket om driblinger hele tiden. Men hovedsaken er at antall valg for spillerne reduseres og spillerne blir mer og mer like.

Hvilke spillere ønsker vi? Dem som tar til seg utfordringer, tør leke og utfordre. Eller dem som alltid velger å spille en “tryggere” løsning i og med at det er dette valget han/hun alltid foretar på trening?

I Portugal ønsker man tenkende spillere. Der brukes ikke touchbegrensninger. De mener at det stjeler kreativiteten fra spillerne. Dette er en bevisst strategi på å produsere spillere som ikke er redd for å ta egne valg, som ikke er redd for å drible i situasjoner hvor de føler at de kan oppnå en fordel ved å gå forbi en motspiller. Og se hva slags spillere de har produsert!

Ironisk nok må norske barn omstille seg på trening i forhold til hva de gjør på løkka. På løkka dribler og leker de med ballen, mens de må sentre hele tiden på trening. Som et resultat vil mange slutte å drible og heller gå for trygge løsninger også når de er på løkka. Dribleferdighetene er en måte for barna å showe, å vise seg fram. De verdsetter driblinger. Bør det ikke være likhet mellom det barna øver mest på, og det de blir bedt om å gjøre på trening?

Hver enkelt trener må selvsagt selv bestemme hva man gjør på trening, men jeg sier nå at det er synd å utelukke et såpasst effektivt gjennombrudd fordi det gjøres på en måte som man kan anse som egoistisk. Jeg vil ikke at man skal slutte å spille possession. Jeg sier vi skal roe ned begrensningene vi ilegger spillerne. Oppmuntre spillerne til å selv vurdere hvilke virkemidler som bør benyttes.

Advertisements

Leave a Reply