Posted on Leave a comment

Hvorfor blir det så fryktelig vanskelig med en gang det introduseres to mål?

Som trener benytter jeg meg ofte av øvelser med possession. Disse øvelsene skal danne grunnlaget for hvordan laget mitt skal spille i kamp. Men en fotballkamp handler ikke om å ha høyest possession-stats. Det handler om å score mål. Men når vi går over til å spille med to mål, så klarer ikke spillerne å kombinere denne koblingen. Hvorfor ikke?

Det er en fryd å se en godt gjennomført possession-øvelse. Dagens unge norske fotballspillere – ned i svært ung alder – er flinke til å bevege seg for å finne rom og å finne sine medspilleres bevegelser. Men når man bytter til å spille mot to mål, så minner det ofte om Tufte, ikke Barcelona.

Spillerne skjønner tilsynelatende poenget i possession-spillet (spesielt i teorien). De beveger seg, åpner og finner rom og det er god flyt i spillet. Simplistisk er det ikke så stor forskjell på denne øvelsen og å spille kamp, men da må forstå hva man holder på med – forstå prinsippene, virkelig forstå prinsippene. Er det vi som trenere som feiler når spillerne våre ikke skjønner forskjellen? (Skjønner de det også i praksis, har de kjent dette i beina?)

Mønstergjenkjenning og løsninger som vi jobber med i possession skal komme til nytte i kamp. Et angrep handler om ulike situasjoner, og for å komme ut av hver situasjon med ballen i laget, må vi jobbe med pasningsspill på trening.

Må man spille 4-3-3 som Rosenborg for å score mål i Norge? Må man trene eksklusivt på 4-3-3 prinsipper, og droppe alt som har med possession og pasninger for å komme til avslutning?

4-er fotball er den kanskje beste kampøvelsen som er. Futsal-modus. (For å ha det klart – som de fleste andre, er også denne oppfatningen kontroversiell blant de mange ekspertene som dissekerer spillet nå til dags, og alt skal stilles spørsmål med.) Men den kondisjonen og arbeidsinnsatsen som kreves i form av offensive og defensive oppgver i 4 v 4 kan overføres til 11 v 11.

4 v 4 er en forenkling av spillet. De grunnleggende prinsippene forblir de samme dersom man ikke ønsker å basere sitt spill på lange baller i bakrom. En maratonløper løper sjeldent maraton på trening. Som regel trenes det i intervaller.

I possession-øvelser deles det ut stilkarakterer. Det er ikke nødvendigvis så viktig å vinne som å ha god flyt gjennom flere trekk. Det er ikke nødvendig å tallfeste målet i øvelsen. I en kamp kan et angrep bestående av fem vellykkede trekk skape en god målsjanse.

For at spillerne skal forstå dette, kreves en viss retningsbevissthet i spillet. Derfor prøver flere og flere profesjonelle fotballtrenere å endre prinsippene i slike øvelser. Poenget er å ha mer retning i øvelsene. Øvelsene trenger ikke være himla kompliserte, da er det enklere og gjøre om å på selve øvelsene, for å få fram prinsippet.

Man kan spørre seg hva som er poenget med possession-øvelser? Hvorfor bruke tid på øvelser som ikke handler om å angripe eller forsvare målene? Gjør vi bare disse øvelsene fordi de skaper en estetisk spillestil? Legger øvelsenes rammevilkår opp til å forbedre spillernes evne til å skape sjanser? Hvis ikke, hva kan vi gjøre istedenfor?

Hva slags type spilleforståelse er det vi sier at vi ønsker? Skaper vi indreløpere på denne måten – den rollen som kanskje er den aller mest gjennombruddshissige? I min referansehåndbok står det merket av for uten tvil at mange spillere gir fra seg gode avslutningsmuligheter til fordel for å spille ballen videre til en enda bedre plassert medspiller. Men du verden så fint det ser ut!

Jeg har til og med sett ungdomsspillere i Norge som snur seg vekk fra mål, og går bort fra avslutningsposisjonen laget hadde spilt seg fram til. Hva gjør det med spillernes mentalitet når de bruker mye av treningstiden på å spille uten mål, bare i den hensikt og beholde ballen?

Ironisk nok er det noen trenere, som bruker possession-øvelser i særlig utstrakt grad, som irriterer seg over manglende gjennombruddshissighet i kamp.

Tro hva som skjer i spillernes hode når går fra ulike possession-øvelser til det ordentlige fotballspillet – der hvor de skal score mål. Suksessen i læringen handler om kvaliteten mellom lærer og elev. Når lærerens instrukser blir for tilfeldige vil ikke eleven lære mye. Jeg frykter dette for ofte blir tilfellet i possession-øvelser.

Det viktigste å forstå med tanke på possession-øvelser er at bevegelsene og bevegelsesmønstrene skal være veiledende for å spille seg ut av låste situasjoner. Da tenker jeg spesielt på øvelsene på mindre områder – som skal hjelpe spilleren til å løse trange situasjoner. Hvor mange supertrange situasjoner befinner en spiller seg dersom bevegelsene og romforståelsen er god?

Personlig foretrekker jeg en stil basert på possession, men jeg prøver å bli mer bevisst på hva slags nytteeffekt disse øvelsene faktisk har.

Advertisements

Leave a Reply