Posted on Leave a comment

Bokanmeldelse Alex Fergusons Leading

Alex Fergusons Ledelse av Michael Moritz er ei bok som jeg ærlig talt fant litt skuffende. Men den hadde et par bedre øyeblikk som er verdt å ta vare på i alle tips og råd som slenges etter oss i dagens samfunn:

Rådet jeg satte størst pris på var å huske på at man har blitt gitt to ører, to øyne og en munn – å være åpen for sansene sine, og prøve å være objektiv i det man ser. Ferguson er kjent for å trekke seg tilbake på treningsfeltet og la andre lede treningene. Grunnen til dette er at han ser hele bildet bedre, og samtidig plukker opp detaljer han ikke ser når han står midt oppi det.

Rammevilkåret i boka er små kapitler om ulike elementer av ledelsesaspektet. Den forløper delvis kronologisk fra oppvekst og spillerkarriere til de første managerrollene i Skottland og i Manchester United. På den andre siden trekkes det paralleller til nyere hendelser og refleksjoner. Dette føles jeg for øvrig gjør boka sterkere, mer koherent. Credit til forfatteren for akkurat dette elementet!

Først og fremst er jeg overrasket over hvor ydmyk han virker nå i forhold til den Ferguson mange forbinder ham med. Han påstår at han aldri har vært det monsteret som han føler han har blitt framstilt som i media. I sine første år som manager tenkte han for mye på hvordan andre så på ham, og følte derfor at han måtte være aktiv. Nå tenker han at han burde ha vært mindre brautende i det han steg inn i sine første managerroller.

Blant annet satte han sterke eksempler. Han krymper seg fremdeles når han tenker over hvordan han kritiserte spillerne sine etter at Aberdeen vant den skotske cupen. En av konklusjonene han trekker er at han selv, i likhet med mange andre unge managere, ville for mye med en gang, og prøvde derfor å gjøre alt for mye. Han mener dette er en vanlig feiltakelse om god ledelse.

Med årene har han skjønt viktigheten av å delegere. Å være leder innebærer at man forstår at andre mennesker har gode egenskaper som vil skinne dersom de gis muligheten til det. Kjent for å ansette gode assisterenderende managere har han en klar filosofi. Han forteller om sine intervjumetoder, og det kommer frem at han er opptatt av at kandidatene har motet til å holde øyekontakt. Dette vitner om god selvtillit. Evnen til å finne gode og relevante spørsmål, samt å sitte framoverlent og opprettholde øyekontakt forteller ham at kandidaten er en som virkelig ønsker seg jobben.

Han beundrer kvaliteten i å kunne være kort og konsis. Han opplevde som ung manager å få besøke Derby Countys hjemmebane i en kamp mot Bill Shanklys Liverpool. Shankly, som også var skotsk, ga Ferguson en omvisning av styrerommet. Det var rett før kampstart, spillerne stod linet opp i spillertunnelen, og Shankly gikk bort til kapteinen Tommy Smith og sa bare: “Tommy, ta dette hjem. Du vet hva dere skal gjøre!”

Angående det rivaliserende forholdet til Liverpool og det kjente sitatet om at ikke skulle legge opp før Manchester United hadde overtatt Liverpool som Englands mestvinnende lag, så husker ikke hovedpersonen selv å ha sa sagt dette. Likevel ble det nevnt så ofte at det ble bensin på bålet, og det føltes faktisk ut som om han og spillerne levde etter å oppnå målet (som han altså ikke husket å ha sagt).

Jeg var ikke klar over hvor mye arbeid Ferguson la ned i sin tid som manager for Manchester United. Jeg har hørt om historiene om at han alltid kom på jobb, men jeg var ikke klar over hvor mange roller han fylte i andre områder av klubben. Selv om Manchester United alltid har hatt flere ansatte enn de fleste andre klubber, har Ferguson påtatt seg hovedansvaret på flere områder som andre managere ikke rører.

Når det gjelder spillerrekruttering, brukte Ferguson i sin tidlige karriere i Manchester United, mange timer i bilen med sin daværende assisterende manager- og bestevenn Archie Knox – når de kjørte rundt for å se lag spille. Dette gjorde de enten fordi de ønsket informasjon om andre lag – som da ikke var like tilgjengelig som i det moderne samfunnet. Dessuten lette de etter spillere som de ønsket å rekruttere. Da han kom inn i Manchester United var det fordi styret anså ham som en manager som var flink til å gjøre mye ut av lite ressurser innen økonomi. Ironisk nok var akkurat dette mer et tilfelle av hans rammevilkår i Aberdeen:

Ferguson ledet skotske Aberdeen før Manchester United. Det var i en svært suksessfull periode for klubben. Det var en generell oppsving i spillerlønninger , og dette påpekte Ferguson overfor styreformannen. Han var av den forsiktige typen – hvis verste mareritt var røde tall i regnskapet. Det endte med at en del spillere ble solgt framfor å gi dem lønnsøkning. Før en cupfinale sa Ferguson at de kanskje måtte øke lønningene dersom de vant cupen. Det fikk styrelederen til å spøke med at da var det kanskje best at de tapte. Det var bare halvveis spøk – for styrelederen ville absolutt ha en viss suksess, men ordet suksess var ikke det samme i hans mening som i Fergusons mening.

I rekrutteringen av unge spillere – som for eksempel David Beckham og Wayne Rooney – mener Ferguson det er mødrene som må overtales. Spillerens far er gira på at sønnen skal leve ut hans drømmer, og er likegyldig til hvilken klubb. Derfor la de vekt på å godsnakke med mødrene.

Han har ingen offisiell lederutdanning bortsett fra trenerkursene og erfaringen som manager gjennom mange tiår, men Ferguson slår meg absolutt som en sympatisk og arbeidssom manager. Jeg har et mye bedre inntrykk av ham etter å ha lest boka. Nå skal det sies at dagens klubber er proppfulle av PR-rådgivere, så man bør ikke utelukke muligheten for at der har vært rådgivning inne i bildet angående hva han skulle fortelle til forfatteren av denne boka.

Angående veiledning og rådgivere avslører Ferguson at han har et heller elendig forhold til agenten Mino Raiola – som representerer blant annet Paul Pogba og Zlatan Ibrahimovic. Ferguson så heller at spillere valgte å gjøre som Paul Scholes. Den tidligere midtbanegeneralen hadde ingen fast agent, men betalte et advokatfirma for å sjekke de rettslige vilkårene og slike forhold i kontraktsforhandlinger. Det er det eneste de trengs til, sier Ferguson – spesielt med minner og erfaringer om agenter som sitter i bilene og venter på at spillerne skal fortelle hemmeligheter etter treninger – som agenten igjen kan fortelle til sine yndlingsjournalister.

Den morsomste historien i boka er om Manchester United-spilleren som fortalte en avis hvordan United skulle slå Everton med å spille tre stoppere. Ferguson var rasende i flere måneder etterpå.

Det Ferguson angrer mest på i sin managerkarriere – i tillegg til enkelte opptredener tidlig i managerkarrieren hvor han var urettferdig hard – var at han ikke skjønte tidligere at måten å gjøre slutt på Manchester United-spillernes negative drikkevaner da han kom til klubben, var gjennom å selge spillerne som ikke fulgte reglene, framfor å ha et fellesmøte og konfrontere alle spillerne. Konfrontasjoner dukker opp ofte nok som det er, som ny leder i en organisasjon er det ikke nødvendig å oppsøke dem for å vise hvem som er sjefen. Dette er forskjellen på en sjef og en leder, sier Ferguson.

Den mest fremtrende årsaken til Fergusons suksess er hans enorme vilje til å vinne. Når han bes leke psykolog, peker han på elementer av fiendeskap og kamper i sin barndom. I Glasgow-området er det tøft å vokse opp, og ofte var det gatekamper mellom mindre gjenger – ofte bestående av familiemedlemmer og venner. Det var ikke dødelig, men gjorde ham likevel impregnert med vinnervilje. Som ung guttespiller var han kjent for det samme, og var ofte på andre spillere for å heve deres innsats. Ved en anledning tok en far på laget kontakt med Fergusons far, og ba ham be Alexander roe seg ned når det gjaldt å kritisere og passe på sønnen hans.

Boka er litt kjedelig her og der. For det først er den for lang i seg selv, jeg trenger ikke vite alle detaljene om spillere – og en del selvsagte fakta som at skader gjør et lag sårbart og så videre. Dette føler jeg forfatteren Michael Moritz må stå til kritikk for. Boken er stort sett basert på innsendte beskjeder nedskrevet på dokumenter eller tilfeldige lapper fra Ferguson samt litt intervjuer. Det føles litt som ei bok som er skrevet for å tjene penger. Ferguson oppsummerer boka som ei oppsummering av hans tidligere bøker samt nyere refleksjoner.

For ledelsaspektet ville jeg ikke kjøpt denne boka. Den bærer preg av å være et kompliment til andre bøker, deriblant biografien. Den er noen ganger litt interessant, men mer for fotballsupporteren som er interessert i hvordan en klubb drives. Jo da, det var trivelig bok, men læringsutbyttet er ingenting i forhold til bøker som Pep Confidential.

Advertisements

Leave a Reply