Posted on Leave a comment

Hvordan skape og utvikle sin egen spillmodell

Forskjellen på en god og dårlig manager bestemmes i stor grad av forberedelsene. Kvaliteten i planleggingen for suksess er, sammen med viktigheten at tilfeldighetene går ens vei, en av managerens grunnpilarer. Forberedelsene fortsetter, og utgjør sammen med praksis og erfaring, hovedtreneren/managerens spillmodell. Denne må pleies og styrkes gjennom karrieren. Denne artikkelen kaster et filosofisk lys over emnet, samt viser noen metoder for å utvikle en spillmodell.

En spillmodell er ens måte å forstå- og tenke fotball på. Ulik forståelse av ulike aspekter gir ulik utøving av faget – ulike treningsmetoder som ender i ulike spillestiler. Det er ikke så enkelt som å be spillerne gå ut og prestere, for da ender man ofte i en situasjon med god offensiv organisering – gjennom individuell kreativitet, men med mangler innen de andre kampfasene. Hvis en er heldig kan en vinne noen kamper gjennom å score flere mål enn motstanderen, men denne metoden fungerer sjelden når man kommer opp på et visst nivå.

John Arne Riise har ymtet frampå at han kunne tenkt seg å bli profesjonell fotballtrener. Hans karriere som spiller vil gi han en flying start, på samme måte som rike menns status virker forlokkende. Men når den første romansen går over, må han levere på grunnlag av sine forberedelser. Klarer han det?

Forberedelser og egne ideer

Graden av suksess over lang tid er en kombinasjon av tilfeldigheter som går i ens favør, og gode forberedelser i form av en godt utviklet plan for å lykkes. En manager kan ikke levere gode resultater over tid på bakgrunn av en god spillerkarriere. Historisk sett er dette likevel litt hevdet av trenere – som en mekanisme for å beskytte jobbene sine. Hvis argumentasjonen stemmer, så må også en suksessfull jockey ha vært en god hest.

Noen spillere viser lederegenskaper allerede som barn. Det ligger i deres natur å ville påvirke og bestemme. Som guttespiller var Alex Ferguson pisken på laget, og kommanderte sine medspillere rundt på banen. Dette er ikke nødvendigvis gode lederegenskaper, men det er tegn på lederskap. Noen spillere viser stor interesse for spillet uten at det spottes av det blotte øyet.

Roy Keane, Jamie Carragher og John Terry regnes som framtidige managere, bare fordi de roper og skriker mye. Steven Gerrard var i ung alder kjent for å være beinhard mot medspillerne. Ved ett tilfelle hadde han et massivt vokalt utbrutt mot kompisen Danny Murphy. Er det bra ledelse? Ole Gunnar Solskjær fulgte alltid nøye med på spillet fra sidelinjen, men det var kanskje bare Alex Ferguson, og de nærmeste lagkameratene, som så konturene av framtidig manager i nordmannen.

Selv er jeg så privilegert å kjenne mange inspirerende trenere. Som trener er jeg et resultat av både dem og mine forberedelser. Spillmodellen min startet ved at jeg la en grunnleggende plan for offensiv organisering, og den besto av ideen om at dersom ballen fraktes sikkert fra eget mål til motstanderens mål ved hjelp av korte pasninger, så vil det i større grad være opp til oss selv om vi lykkes eller ikke. Lange baller og innlegg øker sjansen for balltap fordi tilfeldighetene spiller en større rolle.

Å være kritisk

Videre har jeg utviklet og bygget på min filosofi ved å lese bøker om andre managere, diskutere med andre trenere og prøve å forstå sammenhengen mellom egen spillmodell og de gjeldende reglene innen objektive spillprinsipper. Uenigheter skaper gode diskusjoner. Selv om det noen ganger er vanskelig, og kanskje litt ekkelt å si noen rett imot, så er det slik vi utvikler oss.

Progresjon avhenger ofte av kvaliteten i møte med eksterne elementer. For eksempel ens egne meninger i møte med andre meninger. Eller egen spillmodell i møte med spillprinsippene, eller i møte med andre suksessfulle spillmodeller. Jeg har ikke fått praktisert så mye som jeg gjerne skulle den siste tiden. For tida prøver jeg å være optimistisk på egne vegne, og i akkurat denne sammenhengen tillegger jeg følgende historie mer verdi enn den fortjener: Jeg hørte en gang et intervju med en tidligere profesjonell spiller (lenger siden enn i fjor, for å si det sånn). Han sa at de aldri så ballen på treningene, i det håp om at når de så ballen igjen, så skulle de være heltent.

Utviklingen av egne tankerekker og modeller avhenger av møtet med andre filosofiske meninger, og gjennom praksis. Jeg er takknemlig for å kunne diskutere over Internett. Jeg deltar i gode diskusjoner som får meg til å tenke kritisk over egne teorier. Selv om jeg elsker teoriene i boka Mindset, så mistenker jeg at jeg av natur er for bastant.

En tilbøyelighet til være bastant, kan sikkert en psykologi snakke mer om enn meg. Men jeg synes det virker som om denne tilnærmingen har både fordeler og ulemper. I møte med folk som kan mindre, er enn slik tilnærming nyttig for å få anerkjennelse. Men i møte med dem som kan mer, kan en framstå som en tufs. Jeg synes det virker som om en del suksessfulle mennesker har bygget sin suksess på å være sta. Inntrykket har jeg fått gjennom å ha lest intervjuer og biografier. Men hva er å være sta?

Arsene Wenger karakteriseres som en stabukk, og kritikerne hevder at staheten er grunnen til Arsenals stadige skadehelvete. Staheten er også grunnen til at Arsenal år etter år gjennomfører gode sesonger nær toppen. Men det også grunnen til at de ikke har vunnet ligaen på snart 15 år. Relativ suksess er å være stabil nær toppen, massiv suksess er å toppe listen.

Managerne med størst suksess har oftest jobbet hardest i forberedelsene, og har fra dag 1 en klar ide om hvordan de skal frambringe suksess. I starten er alle trenere/managere noviser – først som utøvende fotballspiller på et eller annet nivå, deretter i en ledende rolle. Jobben handler nå om å sette rammer for utvikling av laget og spillerne. En tidligere storspiller vil få en automatisk credit og goodwill blant spillerne for å “ha gjort det”, men utover dette er det ingen stort fordel å ha vært en god spiller. I bunn og grunn handler det om forståelse for mekanismene i faget.

Kjærligheten til fotball er det som får alle trenere og managere til å ville fortsette med fotball på et annet nivå. Kanskje tennes gnisten med at man blir inspirert av en trener man spiller under, eller at man begynner å se spillet som et sofistikert spill, som man ønsker å utforske egne teorier i. En tredje mulighet er at man er misfornøyd med hvordan  trenerne sine tenker og jobber, at en selv ønsker å vise hvordan ting skal gjøres.

Prinsippene må gå overens

Underveis i intervjuet som ble til Fotballdykkets vorspiel i forrige uke, endte vi opp i en pirrende diskusjon om ulike måter å tenke fotball på. Jeg er glad og takknemlig for at panelet var tøft nok til å stille seg kritisk til hverandre. Det var åpenhet og offensivitet i meningsutvekslingen. Uansett hvordan en nærmer seg filosofiske spørsmål innen et fag – om man går bastant til verks – eller om man stiller seg mer spørrende, så er det viktig å være åpen for nye teorier.

Ved å stille seg kritisk til egne modeller innen fotball kan man avsløre svakheter i byggverket. Dersom man for eksempel ikke har hørt om kampfasene (offensiv- og defensiv organisering og offensiv- og defensiv overgang), så har man ikke helhetlige vurderingskriterier å bedømme spillmodellen sin etter. En må kjenne til disse begrepene, før man går dypere til verks. Målet er å komme på detaljnivå. Dersom man finner motstridende taktiske forhold, vil det føre problemer i spillet. Ved å lytte til andre fortelle om deres spillmodell, kan man finne hull eller forbedringer i sin egen.

Som ny trener er det bedre å ha en spillmodell å gå etter enn å stille seg totalt uvitende. Og dette er ikke en motstridende teori til hva man hører i growth mindset-teorien, heller et suplement til å tørre å være offensiv og samtidig åpen. Man må tro på prosessen, men ta vare på de funn man finner. Det en har for øyeblikket er ens sannhet. En beholder sin nåværende spillmodell, selv om en ikke mener den er perfekt, men fortsetter å søke nye byggesteiner – som skal forsterke eller erstatte.

Uten en spillmodell spiller en bingo med sin suksess. Heldigvis bygges dette byggverket over tid, og en bestemmer selv hvordan det skal se ut. Søker en mer helhetlig, får en en mer helhetlig spillmodell. Det er smak og behag om en skriver ned spillmodellen. Alex Ferguson påstår at han aldri har skrevet ned noe filosofisk dokument, men jeg tror det er en vanlig tilnærming blant dagens unge trenere. Brendan Rodgers hadde med seg et filosofisk dokumet da ble intervjuet til Liverpool-jobben.

Avslutningsvis vil jeg påstå at de fleste moderne managere har en nogenlunde lik spillestil, med et par små unntak. Unntakene er det en må satse på for å gjøre det bedre enn resten, dersom en ønsker suksess. La dem derfor bli en del av spillmodellen, lag en annerledes og grundig spillmodell.

Leave a Reply