Posted on 3 Comments

Treningsmetodikk på ville veier

Angrep i kamp er reaktivt, det avhenger av hvordan motstander forsvarer seg. Om motstander står veldig høyt med backfirer uten å ha press på ballfører er det lurt å utnytte bakrommet, står backfirer dypt, men resten høyt bør man true mellomrommet. Står motstander veldig kompakt i ledd når de forsvarer bredt bør man vri spill med høyt tempo for å utnytte rommene de åpner. Dette er fakta, og det er uavhengig av spillestil og alder.

Bilderesultat for passing pattern drill
Kan man trene pasninger/førstetouch når man isolerer handlingen til å kun være teknisk utførelse?

De siste månedene har jeg observert mye treninger i norsk toppfotball. Både aldersbestemt og på A-lagsnivå. Her trenes det kompliserte ting som angrepsmønster og mer grunnleggende ferdigheter som førstetouch, bevegelse uten ball osv.

Når man har fokus på disse tingene trener man ofte uten retning i overtall i possession eller man trener inn frispillings- og pasningsmønster uten forsvar. Repeterer man disse forenklede øvelsene lenge nok begynner det etter hvert å flyte veldig godt. Spillerne begynner å se utrolig gode ut. Når man kommer i kamp klarer man allikevel knapt å kjenne igjen noen av disse mønstrene. Hvorfor ikke?

I en fotballkamp er det mange variabler. Det avhenger av motstanders spillestil, av ballens plassering, av om vi er i defensiv balanse, om vi nettopp har mistet ballen, om vi kontrer eller om de er i balanse og vi triller ball og venter på tilgang på rom rundt boksen deres. Å trene på alt dette er vanskelig, jobben vår som trenere er å begrense, å forenkle dette. Å lage øvelser som manipulerer frem ønsket situasjon flere ganger slik at våre spillere får bilder på hvordan det skal se ut – og hvordan det ikke skal se ut.

Trening handler om å forenkle spillet. Ikke forandre det.

Uavhengig av disse variablene er det tre konstanter. Tre faktorer som aldri endrer seg. Retning, motspill og medspill. Tar du vekk disse fra en øvelse spilles det ikke lengre fotball, du trener spillerne på situasjoner som ikke finnes i kamp.

En førstetouch fra en midtstopper i frispilling, mottaket til en feilvendt spiss og medtaket til en offensiv midtbanespiller i mellomrommet er tre forskjellige ting. Det er vi alle enige om. Trener man noe av dette i 8v4 possession hvor det gis poeng for antall pasninger? Øvelsen ser bra ut den når de har repetert den nok, tempoet blir høyt, det spilles på få touch og man oppnår god flyt. Betyr det at det er en god øvelse?

Barcelonaseminar i Trondheim gikk tidligere akademidirektør Albert Puig grundig til verks med å vise hvordan Barcas berømte spillestil ble indoktrinert hos klubbens unge talenter. Det var det vi i Norge ville kalt possession og det kunne se ut som målet var å slå mange pasninger. Etter en sekvens hvor et av lagene hadde holdt lenge på ballen, trillet frem og tilbake og rundt motspiller stoppet Puig spillet. Istedenfor skryt som de så ut til å forvente fikk de en skyllebøtte. Ballen skulle fremover, de skulle oppnå gjennombrudd sentralt, å slå mange pasninger var uinteressant. Pasninger uten formål drar bare på seg press og skaper dårligere vilkår for mottaker.

I Norge har vi en viss kultur for direkte og gjennombruddshissig fotball. En viktig presisering er at det her er snakk om kontrollert gjennombrudd. Bestepraksis her vist gjennom Atleticos nær perfekte kontring. Det handler ikke om at midstopper slår langt mot hodet til tankspissen eller i bakrom på den lille, raske kantspilleren. Det handler om å penetrere linje for linje ved hjelp av god bevegelse uten ball og kjapp ballbehandling.

4v4.PNG
Posisjonsspill. Hvitt i angrep, blå jokere og rødt forsvar. Midtstopper har ball mens en back møter og en stikker. Vingene reagerer på backs bevegelse. Spillestilstrening i praksis.

Øvelsen var ikke possession, formålet var ikke ballbesittelse. Det var en form for «Juego de Posision», positional play, posisjonsspill på godt norsk. 4v4+3 (illustrert til høyre) er et eksempel på posisjonsspill. I videoen under viser Kieran Smith hvordan det lar seg overføre til praksis. Øvelsen handlet om å bruke jokerne på kortsiden som Pique og Suarez og jokeren i midten som Busquets. De andre fire var backer og kanter, når back trakk opp på sin linje måtte kant inn i banen for å skape en ny pasningslinje, da måtte Busquets sentralt ta opp det rommet backen skapte ved å stå høyere i banen. Spillet handlet om alt annet enn ballbesittelse. Det handlet om gjennombrudd, det handlet om omstilling og det handlet om å nekte rom sentralt, å tvinge spill ut for så å presse. Det var med andre ord langt fra possession, det var fotball.

Spill i høyt tempo uten kvalitet er kaos, spill med kvalitet uten tempo er ødeleggende, men spill med tempo og kvalitet er utviklende. For å balansere dette kan man som trener endre regler og betingelser. Man kan gjøre banen mindre for å øke intensiteten eller større for å gi spillerne bedre tid med ballen. Noen velger også å legge til regler som touchbegrensinger og at man må slå x antall pasninger før man kan score. Er dette fortsatt fotball?

Setter man touchbegrensing forteller man spillerne at det aldri er lurt å drible, man sier at det ikke er hvor lang tid du bruker med ballen som er viktig, men antall touch. Du lærer opp spillere til å sentre ballen med dårlig timing og i kunstig tempo. Forsvarsspillet blir også kunstig, om du vet at ballfører kun har to touch er han sannsynligvis ikke noen scoringstrussel, da er det bedre å dekke opp medspillerne hans. Vil du som trener at laget ditt ikke skal ha press på ballfører i kamp?

Trening handler om å forenkle spillet. Ikke forandre det. Jo mer ulik treningen din er fra kampens virkelighet jo mer feilinformasjon, jo mer dårlige vaner gir du spillerne dine. En øvelse som har fin flyt, som spillerne mestrer godt er sannsynligvis for enkel. Når det er for enkelt begynner de å slurve, de tar medtaket med feil fot, slår svake pasninger og bommer i forsøket på å score årets mål istedenfor å bredside ballen i lengste hjørne.

Evolutio skriver også om dette, tar man vekk konsekvensene fra en svak involvering vil spillerne aldri kunne yte 100%, og til syvende og sist vil de ikke utvikle seg optimalt. En svak involvering bør resultere i at motstanderen får tak i ballen og dermed en omstillingsprosess. Hvis ikke utvikler man late spillere, spillere som aldri kommer til å være i nærheten av å forstå hvordan man jobber i omstilling. Verken i angrep, om man tar kontringen eller flytter fra trangt til ledig for å roe ned eller i angrep, om man står høyt i press på ballfører eller faller ned i ramma.

Det er sjeldent spillernes feil at de ikke henger med. Det er din, og det er deres tidligere trenere. Hvis du ikke trener dem riktig, hvis du lærer bort dårlige vaner, hvis du aldri setter dem i en posisjon på trening hvor de mislykkes og må stoppe en kontring er det din feil at spillerne dine ikke skjønner rollen sin i kamp. For det er din jobb å lære dem det.

isolert-da

3 thoughts on “Treningsmetodikk på ville veier

  1. Det er sikkert fornuftig det meste av det du skriv. I toppfotball kan ein sikkert jobbe slik. Eg kjenner for øvrig igjen delar av argumentasjonen frå trenarkursmaterialet og kurshaldar. Det er vel nivåavhengig. Toppklubbar jobbar likevel også med terping på ting som ikkje vanlegvis skjer i kamp?
    “Når man kommer i kamp klarer man allikevel knapt å kjenne igjen noen av disse mønstrene. Hvorfor ikke?”
    Det ein har øvd på kan likevel vere veldig nyttig. Den “diamanten” som du har som figur øvst har eg brukt på jenter 11, og eg har fleire gonger sett jenter som brukar den type medtak i kamp. Eg spurde ei av dei korleis ho hadde lært det, og ho svarte den øvinga.
    Skulle ikkje kjegledribling vere nyttig fordi motstandaren i kamp ikkje er kjegler? I all anna læring er terping på det grunnleggande viktig. Heilt essensielt. Det er det garantert i fotball også. Det finst ikkje så mange måtar å sparke ein ball på.

    1. Hvorfor vil du trene på scenariorer som ikke skjer i kamp? For å fortsette scenarioet du viser til, diamanten er en pasningsøvelse hvor fokus kan være f.eks. medtak med lengste fot.
      I en kampsituasjon vil spilleren først måtte tolke situasjonen, posisjonere seg, orientere seg og bestemme hvilket rom medtaket skal mot eller hvilke motspillere ballen må beskyttes fra. Deretter mottar spilleren ballen og utfører valget.

      I den isolerte øvelsen hopper du over fasen hvor spilleren tolker spillet og kommuniserer hvor han/hun vil motta ballen. Du tar også vekk konsekvensene av ett dårlig touch som tillater spilleren å senke skuldrene (dette skjer ubevisst).

      Det finnes utallige måter å sparke en ball på, og det finnes utallige måter å motta en ball, kombinasjonen her gjør fotball annerledes enn mange andre sporter. Ingen situasjoner er like. Det krever mellom 2500 og 3000 repetisjoner for mestre en veldig snever og spesifikk bevegelse. Bør man som trener utsette spillerne for mange ulike kamplike scenarioer gjennom smålagsspill eller terpe på isolerte bevegelser? Variasjon eller repetisjon?

      Sier ikke at man ikke kan lære noe av isolerte øvelser, men som siste utvei. Trening er forenkling av kampen, fra 11v11 til 9v9 til smålagsspill i 4v4-1v1, og – om spilleren ikke mestrer de enkleste prinsippene i spill – isolert.

  2. God skrevet:)

Leave a Reply