Posted on 2 Comments

Bruk spillerne som ressurs, og utvikle mer selvstendige spillere

Jeg har trent spillere i 14-års alderen som allerede hadde et høyere nivå som spiller enn jeg noensinne har gjort. De som blir best har skjønt effekten av å jobbe knallhardt. De har lært og erfart mye gjennom sine timer brukt på fotball. De sitter på kompetanse om fotball. Er det ikke lurt å utnytte denne kompetansen?

Romantisering av talent fører til misforståtte sannheter om talent. Både Mozart og Carlsen trente mer i sine barne- og ungdomsår enn mange profesjonelle idrettsutøvere gjør gjennom en hel karriere. De nådde tidlig et ekspertisenivå på sine felter, og må i den grad regnes som eksperter. Spillerne på et lag har kompetanse som spillere. De er mulige ressurser, ikke bare som spillerressurser, men overfor trener og hverandre. De er ressurs, akkurat som banen, utstyr og teknologi. Trenere gjør lurt i å tenke over disse mulighetene, slik at de kan være til nytte. Husk: det er fremdeles treneren som sitter på de endelige avgjørelsene, og det trenger ikke endre seg.

Når forfattere som Carol Dweck, Richard Branson og Simon Sinek skriver bøker, så presenterer de en ide om hvordan, på en eller annen måte, bli suksessfull innen et tema. Disse ideene brettes ut over ei bok med påfølgende eksempler – for å illustrere at ideen fungerer i praksis. For et par år siden ble jeg presentert en side av en artikkel om LØFT. Denne ideen handler om løsningsbasert tilnærming, og Marit Breivik er nevnt som eksempel på en som bruker denne tilnærmingen. Ideen er at spillerne i mange sammenhenger er eksperter, og at trenerne bør utnytte deres kompetanse. Jeg synes dette er en glimrende tanke, og at trenere gjør lurt i våre ydmyke overfor sin egen kompetanse, og ikke stresse over å skulle la noen ungdommer delta i avgjørelser.

Det var min tidligere trenerkollega som gav meg en kopi av artikkelen, og vi omfavnet ideen i stør grad. Jeg tror, det at vi valgte å bruke denne metoden i praksis, mot våre spillere kom naturlig for oss fordi spillerne allerede hadde vist stort engasjement mot å delta i avgjørelsesprosessene. På en måte kan en si at spillerne hadde «big heads», og var arrogante nok til å utfordre trenerteamet. Men det vil jeg ikke si, fordi jeg er stor tilhenger av spillere med meninger om spillestil – så lenge spillerne respekterer at treneren tar den endelige avgjørelsen. Dessuten liker jeg spillere som fremmer sine meninger om spillestil, for det vitner om at det er noe de tenker over.WP_20161023_15_07_39_Pro.jpg

En av de beste taktiske avgjørelsene vi tok i denne perioden var etter tips fra en av spillerne, og påfølgende taktiske endring, gjorde at vi fikk overtaket i kampen og snudde fra tap til seier. Jeg er ganske stolt over den episoden, og det tror jeg spilleren er også. Tenk den følelsen han sitter igjen med – vitende om at han var med på å snu kampen gjennom å presentere sitt perspektiv og ide.

Evnen til å se og føle behovet for denne endringen (som en spiller som har adrenalin gjennom å være aktiv i kampen) er imponerende. Her snakker vi spilleforståelse på høyt nivå. Her snakker vi om en løsning som ingen i trenerteamet hadde tenkt på, men som begge var villige til å ta risken på å teste ut.

Selvstendige spillere er viktig fordi det er dem som tar valgene i kamp, og det er dem som skal utøve de strategisk-taktiske valgene ute på banen. I Sky Sports sin dokumentar (med journalist Guillem Balague) nevnes det at Pep som Barcelona-spilleren var manageren ute på banen, mens Cruyff var manageren fra siden – på samme måte som Cruyff selv var manageren ute på banen i sin tid. Det påstås for øvrig at Cruyff tok de fleste taktiske avgjørelser i Ajax (under den legendariske manageren Rinus Michels) selv om han spilte samtidig.

For ytterligere interesserte, så anbefales boken Brilliant Orange. Dette er en estetisk vakker bok, som presenterer ideen med at det kan trekkes paralleller mellom den ideen bak Totalfotballen, og måten Nederland har bygd landet – for å få plass til mye på et lite område.

Managerne Cruyff og Guardiola er et resultat av hvordan de var som spillere, og måten de ble utviklet på av managere som skjønte effekten av medbestemmelse. Selv om for enkelte, framstår som selvsikre og på grensen til arrogante, så kan denne framtoningen skyldes at de konstant tenker fotball, og kanskje synes litt sosialt pinlige av den grunn.

I Pep Confidential kan vi lese hvordan Pep fryder seg over Philip Lahms spilleforståelse og lederegenskaper. En kan hevde at Lahm er Peps Bayern-versjon av seg selv under Cruyff. Som trener er det befriende å ha slike spillere – som treneren vet at tenker logisk tanker ute på banen, og som vil framme din måte å tenke fotball. Det er som en forlenget arm, som strekker seg ut på banen, og griper inn i avgjørelsene som tas.

Jeg vil tro at Nils Arne Eggen hadde mange slike spillere i sin tid som Rosenborg-trener. Det er bare å se på hvor mange spillere som gikk videre til nye karrierer og har blitt store personligheter. Et system som folk skryter av etter mange år, og teorier som framheves i rasjonelle diskusjoner, beviser at det skjedde progressive og fornuftige ting underveis. Godfot-teorien er en teori som står den dag i dag, og nevnes av norske næringslivsledere på konferanser.

Som mennesker føler vi oss best når vi blir sett, hørt og er en aktiv deltaker i samfunnet vi er medlemmer av. Et fotballag fungerer best når alle drar i samme retning – akkurat som et samfunn. Diktatorer får det som de vil, men det er lite utviklende for menneskene som lider under et totalstyre. Norges Fotballforbund fremmer ideen om ulike metoder for å øke spillernes bevissthet rundt taktiske elementer og egen utvikling (derav Sokrates- og veiledningsmetoden). Disse fremmes for å skape tenkende, løsningsfokuserte spillere. LØFT tar denne ideen enda lengre, og får et lag til å framstå mer som et samfunn enn et læringsmiljø.

Eventuelle motforestillinger om at dette er en god ide, er trenere som synes det er vanskelig å gi fra seg makten. Tanken om å miste autoritet ved å innlemme yngre mennesker i taktiske avgjørelser, er kan hende fremmed. Total beslutningsrett er en god hvilepute – som de fleste puter. Men det er ikke spesielt utviklende og ha puter sydd på baken. Det må da være mye mer spennende å være lederen for et radikalt miljø, og vite at folk anser deg som en autoritet, framfor som en autoritær person? Ett av poengene med ideen er at spillerne vil føle større eiendomsrett til tanker og ideer når de føler at de er aktive i samfunnet. Ved å la dem fremme sine meninger, og ta dem med i vurderingen, viser respekt overfor dem – at deres meninger er verdt noe, også i praksis.

Vi kommer kanskje ikke til å utvikle noen ny Mozart eller Carlsen med det første, men vi kan komme kanskje utvikle reflekterte, fornøyde og medbestemmende spillere. Unge mennesker som føler seg sett og hørt på fotballtrening. Jeg føler i alle fall at det er en langt mer fascinerende ide enn å bestemme absolutt alt selv. Det er spillerne som skal spille, ikke treneren.

Advertisements

2 thoughts on “Bruk spillerne som ressurs, og utvikle mer selvstendige spillere

  1. Hei Kort tilbakemelding så bruker marit breivik coaching der LØFT er en av flere metoder som kan brukes i gitte situasjoner.

    Fine refleksjoner og flere gode tanker rundt temaet. Men vil utforde deg på å finne ut forskjellen på LØFT og coaching, siden mye av det du tenker minner om coaching

    1. Flott! Viktig og nyansere begrepene våre. Har faktisk bare den ene siden av et helt dokument, og det var utgangspunktet for artikkelen, derav manglende nyanser.

Leave a Reply