Posted on Leave a comment

Har diskusjonen om kamplikhet gått for langt?

En av keeperne mine etterspurte mer spesifikk avslutningstrening. Jeg spurte om han følte at han hadde for lite å gjøre på treningene, men han sa at det var for utespillerne sin del at han spurte. Jeg svarte at vi må skape spillsituasjoner hvor spillerne kommer til avslutning, ettersom det vil gjøre situasjonen og forholdene mer kamplike. Men jeg kan skjønner spørsmålet, for skuddtrening var noe av det jeg selv likte best som spiller. På en annen side; Skal ikke fotballtreningene være morsomme?

En av de nye trendene i fotballen (som vi i Fotballdykket følger) tilsier mindre bruk av isolerte øvelser, på grunn av manglende kamplikhet. Denne trenden skaper derimot reaksjoner blant trenere. Deres spørsmål er i høyeste grad relevant, og jeg tenker selv noen ganger; Har vi blitt hysteriske?

Denne videoen, som har sirkulert på nettet mm.pngen stund, viser noen unge jentespillere utføre tekniske og fysiske øvelser på et lite område (i noe som ser ut som en gymsal). Det vi ser er tilsynelatende gode, tekniske øvelser utført med høy grad av flyt. Disse jentene blir uten tvil bedre venn med ballen, men blir de bedre venn med spillet av den grunn? Nei, mener tilhengerne av den nye skolen – de som kutter alle øvelser som ikke er relatert til noen taktiske prinsipper.

Vi har nok flere ord for snø enn de har i Portugal, men det norske språket er ikke i nærheten av å ha så mange ord for snø som eskimoene. Eskimoene (eller Norge) er ikke i nærheten av å ha så mange ord for ulike ting som det engelske språket, som igjen ikke er i nærheten av å ha så mange ord innen fotballspråket som Portugal, Tyskland og Spania. Men det norske fotballspråket kommer seg, og norsk fotball opererer nå med «handling og handlingsvalg» framfor «teknikk». Fjellgeitene utvikler seg!

Possession-øvelsene (som vi kanskje elsker) møter kritikk i disse dager. Kritikken handler om at disse øvelsene mangler retning. Konkurranseelementet, motstanderen og valgene er tilstede, men valgene tas ikke i kontekst. Orientering, overblikk, førstetouch og fysisk aspekt er alene ikke nok grad av kompleksitet. Der må også være retning. Dette har nok mange ergret seg over, fordi de ønsker kanskje grenseløs possession i kamp. Jeg skal innrømme at jeg selv tenkte slik for kort tid siden, men blant annet gjennom diskusjoner med portugisiske Tomás Pereira, Fotballdykkets Jonas Munkvold med flere, har jeg økt min forståelse.

Retning i denne øvelsesformen kan skapes med å sette spillerne opp med spesifikke, kamplike posisjoner. Eller så kan det settes retning å spille mot en eller annen form for et mål eller et taktisk element i vår spillmodell. En kan også fokusere på at man skal vri spillet ved hjelp av disse posisjonene og visse bevegelsesmønstre. Kanskje kan premisset være at angripende lag skal beholde ballen i laget så å så lange (for å sette organiseringen og så begynne bearbeidelsen av motstanderlaget), før en skal finne angriperen. En kan også sette mål som spillerne må føre ballen over.

Jeg brukte ord «angripende» lag av en grunn, og den er at med retning så blir det tydeligere at et lag angriper noe. Og motstanderlaget forsvarer noe. Det er ikke det samme å angripe med å beholde possession, for dette kan nesten ansees som motsetninger – ettersom possession handler om å spille ballen, mens å angripe handler om å putte ballen i mål.

Øvelser uten retning har ofte god flyt, og derfor kan trenere få følelsen av at laget kommer til å spille bra også i kamp. Hvis laget da ikke spiller like bra i kamp, så står trenerne igjen som et spørsmålstegn. Jeg har opplevd lag som kjører feilfrie possession-øvelser, men når det introduseres to mål på hver side av banen, så er det mye som ikke stemmer. Spillerne greier ikke å overføre sine ferdigheter til det å skulle kombinere gode pasning- og bevegelsesferdigheter med å score mål. Dette kommer av at possession-øvelser mangler kamplikhet.

Men Barcelona bruker rondos og possession-øvelser uten retning, påpeker du kanskje. Ja, det gjør de. Men de gjør det som en del av oppvarmingen – for å bli varm gjennom å presse individuelt eller med første- og andreforsvarer. Det er tekniske og fysiske aspekter som spillerne blir bedre på, men det jobbes ikke med noen taktiske prinsipper. Så, absolutt en fin form for trening, men ikke som en form for taktisk trening (det vil si, ingen god form for taktisk trening for lag hvis spillmodell ikke handler om å ha ballen hele tida).

Jeg liker at spillerne mine lufter spørsmål som de lurer på (det er gjennom undringer at vi får flere svar og øker vår kunnskap). Men jeg står på mitt – vi skal heller prøve å skape kampbilder og situasjoner som gjør at keeperen får flere avslutninger å håndtere i framtiden, for slik blir vi bedre avsluttere i kamp, framfor i en kontekst uten kamplikhet!

Leave a Reply