Posted on Leave a comment

Personlighetstyper, spiller- og lagsutvikling

Hva er spillerutvikling? En breddeblubb produserer som jevnlig produserer spillere som dukker opp i større klubbers junior- og seniorlag – hva gjør de riktig? I boka Bounce av Matthew Syed, eksemplifiserer forfatteren hvordan et godt miljø legger til rette for god utvikling fordi motivasjonen til å bli god kommer innenfra. Motivasjon innenfra legger til rette for glede over hardt arbeid (som ikke trenger være på grensen til utmattende, men heller treningen med høy kvalitet over tid.)

Blant våre bekjente kjenner vi alle dem som jobber knallhardt. Hva kjennetegner disse menneskene? Noen ganger tenker jeg over hvordan personer som er dyktige i et felt ville gjort det på et annet felt. For eksempel, ville Petter Northug vært like dyktig som forretningsmann dersom han hadde satset på det? Profesjonelle fotballspillere er bevist flinkere til å lære enn resten av befolkningen, men ta Petter Stordalen for eksempel (som en suksessfull forretningsmann), så er ikke han resten av befolkningen!

Jeg har trent selvgående spillere. Jeg har også trent spillere som må dyttes i ryggen. Jeg har hatt spillere innen begge kategorier som har gjort en strålende jobb og gitt meg gode prestasjoner. Noen av disse spillerne kommer fra et miljø hjemme hvor de har lært viktigheten av å jobbe hardt, som har kommet på treningsfeltet og lagt ned en fantastisk innsats gang på gang. Samtidig har jeg opplevd spillere som synes å ha en ekstra motivasjon, og som står på og arbeider, selv om de har foreldre som ikke pusher dem så veldig hardt i ryggen. Det ligger en stor styrke i å ha en indre motivasjon, og det er stort å ha det selv i et miljø som ikke pusher en bakfra, samtidig kan en få samme resultatet av spillere som har foreldre som har lært dem å jobbe hardt.

Da jeg begynte som trener tenkte jeg at de vanskeligste gruppene å jobbe med var de mest ambisiøse. Det skal sies at det kan ha vært en som satte meg på ideen, men jeg skal ikke legge hele skylden på det. Etter hvert har jeg uansett snudd denne holdningen på hodet – først og fremst på grunn av personlige erfaringer fra å ha jobbet med både ambisiøse og uambisiøse grupper. I min erfaring er ambisiøse spillere mer selvgående, og er i stand til å sette i gang kvalitativt gode treninger av seg selv. De kan møtes på løkka og kjøre kvalitet i det de gjør gjennom flere timer, mens dem med mindre ambisjoner møter opp og tuller rundt i et par timer.

Trenere må ta hensyn til hele lag. Målet er å gjøre summen laget til noe større enn summen av de enkelte bitene. Dette er en av de største klisjeene i lagbygging, men det er likevel mye sant i det. Men hvordan gjør man det? Det er i alle fall ingen enkel jobb, og det faktum at alle spillerne kommer med forskjellig bakgrunn og fra forskjellige miljøer hjemmefra, kompliserer alt. Jeg har hatt spillere som har bedt om en røffere form på tilbakemeldingene jeg gir. Jeg liker den ærligheten, og jeg liker også den råskapen. Samtidg må jeg tenke over at noen blir litt satt ut av røffe tilbakemeldinger – selv om det gis til andre. Dette må jeg tenke over når jeg velger strategi for tilbakemeldinger.

Noen ganger tar man sjefsavgjørelser som er vanskelige. Midt oppi situasjonen vet man at man har ulike innganger for håndtering, og at hver inngang har positive og negative konsekvenser. Si at man har en spiller med en litt uheldig uvane. Denne uvanen trenger ikke være stor, men den kan være nok til at spilleren lukter muligheten for å teste grensene. Spesielt i ungdomsfotballen er spillerne i en alder hvor det å tøffe seg er kult. Mange eldre mennesker føler også på dette behovet, når det er sagt. Hvordan håndtere en slik liten uvane? Ta det opp i fellesskapet som en generell prat? Ta det opp individuelt? Fortelle i klartekst hvor skapet skal stå (for å unngå eskalering av uvaner)? Hvordan påvirker alt dette utviklingen av spilleren?

Som regel er det enkelt å håndtere dagens unge spillere. Det virker som om dagens unge spillere er snillere enn de var for noen år siden. Men dette har også en ulempe i at spillerne ikke har like store egoer – noen ganger mangler de den nødvendige gnisten til å trå til i en takling for å sette seg i respekt. Det er en grunn til at vi i Norge i dag produserer veldig mange små, tekniske midtbanespillere. Vi har ikke lenger de store, sterke midtstopperne som ønsker å knuse motstanderne i enhver duell. Bør man på trening jobbe bevisst med å skape slike spillere? Kan man sette en spiller opp mot en annen spiller og be ham ha frimerke og gjerne sette inn et par røffe taklinger og spille litt ekkelt? Er dette akseptabelt i dagens samfunn eller får en foreldre og klubb på nakken? Si at man ikke går så langt som dette, hvilke andre elementer kan vi bringe inn i treningen for å skape litt aggressive gnister, på en positiv-aggressiv måte (hvis det er et ord?)

Ikke alle kommer på trening med samme indre motivasjon, gnist, inngang til å jobbe hardt. Noen foretrekker en form for pedagogikk, andre en annen. Hvordan sette sammen et lag med ulike typer? Dette er utfordringer å tenke over for trenere. Å være en dyktig leder handler om mer enn å ha stor faglig kunnskap.

Advertisements

Leave a Reply