Posted on Leave a comment

Talent

Carol Dweck skriver i boken Mindset at troen på medfødt talent er en lettvint unnskyldning for trenere, lærere og foreldre uten selvtillit eller bevissthet over egen rolle. Helt fra barna begynner å spille fotball hører vi foreldre og trenere snakke om hvor talentfulle – eller klønete – disse barna er. Troen på at man er født med et gitt potensiale gir skremmende resultater. Det fører til at de som ikke opplever mestring gir opp, for de er jo ikke født til det, og det fører til at de som opplever mestring gir seg når det blir tøft av frykt for å feile eller måtte jobbe for hardt. I denne troen er man enten født til å være suksessfull eller ikke, å måtte jobbe hardt for noe betyr at du aldri er, har vært eller kan bli god nok.

Alternativet er troen på vekst og læring. Ett prakteksemplar på en som fremmer dette synet i dagens toppfotball er Jürgen Klopp, Liverpoolsjefen har knapt brukt penger på spillere siden han kom til jobben forrige sesong. Stikk i strid med trenden. Klopp er overbevist om at han og hans stab har evnen til å utvikle spillerne allerede i klubben, at de allerede er gode spillere og kun trenger veiledning og omsorg for å løfte lagets nivå. Det er en beundringsverdig tilnærming, kan vi i grasrota lære noe av den?

Utvikling handler om flere ting, men krever trygghet, utfordring og omsorg. Som trener er jobben vår å sørge for å skape disse rammene for alle våre spillere. Hva skjer med lille Tobias om han tar et godt valg (ut fra situasjonen) og slår en pasning med sin svake fot, men pasningen går rett til motstander? Enten ser vi på det som at Tobias aldri bør bruke den foten igjen eller så kan vi skape en kultur hvor han berømmes for valget samtidig som vi kan coache utførelsen. I en gruppe der troen på medfødt talent og ferdighet er dominerende vil Tobias aldri bruke den foten til annet enn å stå på, hvorfor skulle han ville vise svakhet? Læring krever ett bevisst valg på å prøve noe man ikke mestrer, gjentatte ganger.

Matthew Syed skriver i sine bøker Bounce (se her og her for mer) og Black Box Thinking om hvordan vi responderer på feil og ulykker definerer hvor mye vi kan utvikle oss. Det viser seg at erfaring etter ett visst nivå betyr lite for kunnskapsnivå, se for deg den følgende situasjonen. Jeg har trent diverse barne- og ungdomslag i 35 år, de første årene var jeg nysgjerrig og oppsøkte læringssituasjoner. Etter de første årene fant jeg metoder som virket, hvorfor skulle jeg nå trenge å høre på tilbakemeldinger? Det jeg gjør nå har jo virket i mange år! Mange er av den oppfatningen at de kan alt de trenger, så de tar ikke til seg tilbakemeldinger og de søker ikke faglig påfyll. Dette har igjen å gjøre med synet på ett gitt talent, om du må spørre om hjelp eller ikke vet alt kanskje dette ikke er noe for deg.

Syed bruker eksempelet å spille golf i mørket. Du kan slå så mange slag du vil, men uten å vite hvor skuddet lander lærer du ingenting. Prosessen bør være: planlegging, handling, refleksjon og input. Uten refleksjon og input, både internt og eksternt, lærer man aldri noe nytt. Man repeterer kun det man kan.

Vi trenere er ansvarlige for å være mottakelige for tilbakemeldinger, samt å reflektere over egen prestasjon. Kun da kan vi forlange det samme av våre spillere, vi setter standarden for gruppekulturen. Om vi tolker tilbakemeldinger som ett angrep på vårt intellekt kommer spillerne til å gjøre det samme. Er du nysgjerrig, tålmodig og entusiastisk for læring sprer det seg.

Trenerrollen blir av mange feilaktig sammenlignet med jobben Mourinho, Guardiola og Klopp gjør. Joda, de er også trenere, men også så mye annet. En trener er en som skal formidle kunnskap, akkurat som en lærer. Hva ville du sagt til læreren som sa at han trengte nye elever for at klassen skulle score bedre på nasjonale prøver? At han ikke gjorde jobben sin? Når vi som barne- og ungdomstrenere ikke gjør jobben vår skikkelig, når vi ikke utvikler spillerne vi har, kommer vi etter hvert til å prøve å erstatte dem med spillere fra andre klubber. Hvilke signaler sender vi til spillergruppa vår da? Legger vi til rette for utvikling om vi stadig skifter ut spillere?

Det finnes alltid de som hardbarket hevder at alle er født med talentet de har. Hvis noen er født til å sparke ball finnes det vel også de som er født til å være leger eller kanskje noen er født med talent for å bli verdens beste snekker? Talent er ett tema vi ikke vet nok om, men den forskningen som er utført antyder at det handler mye mer om de valgene man tar hver dag enn hva man er født med.

Til syvende og sist må man stille spørsmålet; betyr det noe? Endrer det jobben vår i det hele tatt? Hvis du har 14 entusiastiske fotballspillere på trening fortjener alle å bli sett, å bli satt krav til og å bli belønnet/straffet for sine handlinger. Det er ikke realistisk, eller sunt, å forvente det samme fra alle, og det er nettopp det som gjør jobben så vanskelig. Hver spiller fortjener å bli sett utfra sin interesse og sitt ferdighetsnivå, ingen fortjener å bli sammenlignet eller vurdert basert på en annens prestasjon.

I en kultur hvor man forbinder ferdighet med medfødt talent er ingen gode nok, i en kultur der trening og læring ligger til grunn for ferdighet har alle mulighet til å bli så gode som de kan. Og det er det vi må prøve å oppnå.

Advertisements

Leave a Reply