Posted on Leave a comment

Stor fisk i liten dam i Nord-Norge

Gode spillere har mye å si for et lags suksess. Supportere av ulike lag husker garantert sesonger og perioder hvor det føles som om enkeltspillere eller enkelte spillere har båret laget på ryggen. Man kan vinne ligaer også på denne måten (dersom spillerne er gode). I mindre ligaer er det sannsynlig at én spiller er langt bedre enn alle andre. Glimt hadde en slik spiller i perioden januar 2012 til august 2015 i Papa Alioune Ndiaye (Badou), og dette er en personlig skildring av hvordan jeg opplevde Badou på nært hold som student i Bodø i denne perioden. Dette er en fortelling om å oppleve fenomenet stor fisk i en liten dam. Eller enda bedre: stor fisk i magen til en stor fisk i en liten dam.

Badou: Best husker jeg den høye, elegante Badous driv med ballen. Indreløperen fra Senegal kunne motta ballen, sette på turboen og gli gjennom motstandernes blokk som varm kniv i smør. Siste kampen jeg så ham spille, driblet han 5-6 mann før han sendte ballen i motsatt kryss med keiva (venstrefoten). Ren magi, og motstanderne hadde ingenting å stille opp med, for det var slik Badou hadde for vane å gjøre når han ikke var fornøyd. Gangene Glimt slet på slutten av kampene gjorde han det likegjerne på egen hånd, i ren Gerrard-stil. Han hadde ikke bare bedre ferdigheter og fysikk, men også en mental kapasitet og enorm vinnervilje.

Glimt kjøpte Badou desember 2012 fra Diambars Sports Akademi for en ukjent sum etter først å ha hatt ham på lån i en sesong. Beslutningen om å hente ham permanent kan ikke ha vært vanskelig. August 2015 solgte Glimt ham til tyrkiske Osmanlispor for 2,7 millioner kroner, ifølge transfermarkt.co.uk, men avisa an.no anslår at Glimt ikke satt igjen med hele summen grunnet ulike avtaler som ble gjort med Diambars. Summen var også lav fordi på grunn av lengden på Badous kontrakt. Transfermarkt viser at Badou har scoret 6 mål på 17 kamper i ligaen i denne sesongen, og de anslår at mannen som bærer drakt nummer 10 har en markedsverdi på 45 millioner kroner i dagens marked. Til sammenlikning er Mike Jensen verdsatt til 12,5 millioner kroner (høyest markedsverdi i Rosenborg), og sammenliknet med spillere fra Osmanlispor, så har Badou høyest markedsverdi. Dette betyr at Badou faktisk er en spiller som har blitt solgt fra en norsk klubb til en utenlandsk klubb og gjort suksess. Det er ikke alltid tilfelle!

Historisk: At en person er for stor for en klubb trenger ikke reflektere negativt over selve klubben; Badou var bare en av flere spillere som egentlig var for god for ligaen de spilte i denne sesongen. For meg blir det ikke feil å si at også Bodø/Glimts jevne turer nedom i Adeccoligaen er historien om en stor fisk tidvis i en liten dam. For et lag med en rik historie, klubblegender som Berg-brødrene og ambisjoner om å hevde seg i nasjonal målestokk, og ikke bare være flaggskipet i Nord-Norge, så holder det ikke med svippturer innom det nest øverste nivået.

Tromsø (Troms) har 55 057 innbyggere, Bodø (Nordland) har 36 482, Harstad (Troms) har 19 519, Mo i Rana (Nordland) har 17 894, Narvik (Nordland) har 13 927 (fra SSB, tall hentet i november). Dette er de fem største byene i Nord-Norge (to i Troms og tre i Nordland). Narvik har en tradisjonsrik klubb i FK Mjølner, som for øyeblikket spiller i 3.divisjon, og Harstad spiller i 2.divisjon, men i Harstad møter fotballen konkurranse i rekrutteringsprosessen siden Harstad Vikings holder bra kvalitet i basketball. Tromsø IL (TIL) og Bodø/Glimt er viktige fotballinstitusjoner for det nord-norske folket, og det er viktig for dem at disse lagene hevder seg i toppen av norsk fotball. Selv for dem som kommer fra andre steder i nord holder med ett eller begge av disse lagene.

Glimt er og har alltid hatt en filosofi om å bruke lokalt talent, og klubben rekrutterer fra by, krets, fylke og landsdel. For en klubb med ledere fra Bodø og landsdelen Nord-Norge er dette naturlig, da folket fra nord er meget opptatt av tilhørighet. Sterk tilhørighet som et resultat av å føle seg tilsidesatt og nedprioritert politisk. Dette er sikkert ikke ulikt andre landsdeler – som ikke er Øst-Norge. Under et intervju jeg gjorde med daglig leder i Glimt, Bjørn Tore Hansen i 2012, fortalte han om hvor viktig rekruttering av regionalt talent er for klubben, og at dette går igjen i stallen.

Historien om Badou i Glimt er historien om en spiller som var så ut av sin liga som det går an. For Adeccoligaen var han et fenomen, og kanskje kan han beskrives som Glimts redningsmann i perioden han spilte i klubben, i hvert fall symbolsk. For å sette historien i perspektiv skal vi også se litt på historier og fakta om Glimt i perioden før, under og etter Badou – med et spesielt blikk på opprykksesongen 2013. Vi starter med starten av perioden.

 

2008/2009: I 2008 gjorde Glimt det nesten utenkelige, og endte opp på 4.plass i Tippeligaen, til og med foran Rosenborg (som Glimt slo 3-1 på Lerkendal i siste serierunde)! Det utenkelige var derimot at det andre nord-norske laget, Tromsø, havnet på 3.plassen. Hvorvidt dette satte supporter-sangen «Bodø/Glimt e laget» (melodi: Twisted sisters – We’re Not Gonna Take It) i vrangstrupen hos de mest ihuga Glimt-supportere, eller ikke, så var det en kanonsesong for Glimt og spillere som Pavel Londak, Runar Berg, Jan-Derek Sørensen, Trond Olsen og Thiago Martins.

Den påfølgende sesongen endte faktisk opp så dårlig for gultrøyene fra Bodø at de rykket ned i Adeccodassen – som Golden Goal begynte å ta i bruk på denne tiden av ungdomstiden min.

2008: Jeg kommer fra Lødingen, som ligger nord i Nordland, men jeg har aldri følt  noen stor tilhørighet til verken Glimt eller Tromsø. Jeg har egentlig aldri hatt samme forholdet til norske lag som engelske lag. 16. mai 2008 var jeg sammen med en kamaret på Aspmyra for første gang. Vi så 16.mai kampen Glimt mot Tromsø som endte 2-0 til hjemmelaget etter en volley fra Thiago Martins og et eventyrlig langskudd fra Trond Olsen. Noe av det jeg husker best fra kampen er at jeg forstod at rivaleriet mellom disse klubbene faktisk ikke bare er noe som gjøres fordi det er kultur og litt morsomt, men at det faktisk er mer enn det.

2011: Etter ett år i Forsvaret, begynte jeg på journaliststudiet ved Universitetet i Nordland i Bodø. Dette var første året med universitet i byen, og journalistikk var nå et universitetsfag. Journaliststudiet var bygd med mye praktisk arbeid og universitetet hadde en egen nettside som vi publiserte på (nettopp). Vi prøvet og feilet for hele verden – i alle fall dem som leste artiklene våre. For øvrig opplevde jeg at vi leverte gode artikler siden vi tok oss tid til å lage artiklene – noe man kan få inntrykk av at er en sjeldenhet i dagens travle mediehverdag.

Vi hadde også én time disponibel, fire dager i uken på lokalradioen i Bodø. En av de mest ivrige på studentradioen, var Niklas Aune Johnsen, som kom i kullet etter meg. Han startet programmet Glimtmagasinet på studentradioen – et program som raskt ble populært, og fikk en tilhengerskare på 1400 følgere på Facebook. Johnsen var programleder i to år før han ble programleder i NRK. Nå er han tilbake som programleder for Glimtmagasinet, som leverer podkaster hver uke underveis i sesongen på radio 3 i Bodø og glimt.no. Vi skal tilbake til Aune Johnsen senere i denne reportasjen.

“Redaksjonen” vår hadde utsendte på hver av Glimts hjemmekamper, ja vi var like ivrige på Glimt som an.no. Det gikk på rundgang å få dekke kampene, og jeg hadde ofte egne treninger samtidig som kampene gikk. Men jeg deltok i diskusjonene om Glimt med medstudenter. Mange av medstudentene kjente Glimt-spiller personlig. Og det er greit å vite at journalister vet alltid mer enn de forteller. Mange kilder er såpass ivrige på å gi fra seg informasjon at de kan ikke vente til journalisten legger fra seg blokka før de spør “nå snakker vi off record, ikke sant?” og så setter de i gang og forklarer hele saken i detalj. Jeg har opplevd kilder som sier en A til meg under intervjuet, men forteller B etterpå.

For meg, som altså ikke har vokst opp med lokal tilhørighet med noe lag, og uten erfaring med å gå jevnlig på kamper, så var det spesielt å komme til en by med et lag som Glimt. Dette ble mitt første møte med supporterkultur av denne størrelsen.

2012: Cato Halvorsen var ny permanent Glimt-trener etter å ha vært midlertidig trener etter at Kåre Ingebrigtsen sa opp stillingen juni 2011. Med den gamle Glimt-helten, Halvorsen som hovedtrener, tok klubben en ny retning innen spillestil. Det ble nå noe mer possession-orientert – en spillestil som tidvis så imponerende ut, og når godt gjennomført, ett av lagene som spilte den type fotball best i ligaen. For øvrig er Bodø Glimt synonymt med tradisjonell 4-3-3 – et resultat av gamle resultater og et henførende blikk mot Rosenborg. Historien mellom disse klubbene er både preget av et storebror-lillebror kompleks og et samarbeid i form av utlån av spillere til Glimt, og utsalg av Glimts beste spillere til nettopp Rosenborg.

Glimts sesong i Adeccoligaen 2012 endte med en skuffende 5.plass og påfølgende tap i kvalifiseringen til Tippeligaen. Sesongen før endte også med 5.plass og sesongen 2010 endte med 6.plass, så 5.plass var som de foregående sesongene. Selv om plasseringen var på samme nivå så var supporterne svært skuffet og få skjønte hvordan et lag med så gode spillere ikke klarte å rykke opp. Spillergruppa var omtrent uforandret siden de tok 4. plassen i Tippeligaen noen år tidligere, selv om for eksempel ringrevene Stig Johansen og Runar Berg ikke lenger var i laget. Men spillere som Pavel Londak, Mounir Hamoud, Vegard Braaten, Tommy Knarvik, Vieux Sane, nevnte Badou, Daniel Berntsen var alle spillere som tilsa at opprykk ikke burde være noe stort hinder. En annen spiller av kvalitet var veteranen Christian Berg som har spilt i klubben alle årene sett bort fra sesongen 2006-07 (da han spilte i Fredrikstad). Den organiserende midtbanespilleren tok massive steg på tampen av Glimt-karrieren sin og var en av de viktigste årsakene til den kommende sesongens suksess.

2013: Inn som ny trener i klubben kom Jan Halvor Halvorsen, som til da hadde vært Tord Grips assistenttrener i New York Red Bulls. Et av østfoldværingens første innkjøp var den beryktede teknikeren Abdurahim Laajab (Ibba) – en kjenning av Halvorsen fra tiden sammen i Notodden. Beryktet gjennom å være påstått uambisiøs, vanskelig å håndtere, men også visstnok Norges beste futsalspiller. Halvorsen ønsket at Ibba skulle være midtspiss, til forskjell fra hans vante posisjoner, som var ving eller offensiv midtbanespiller. Dette var en av flere avgjørelser Halvorsen tok som skulle få klubben på riktig kjøl.

Halvorsen gjorde flere taktiske grep, som blant annet innebar en mer direkte spillestil. Glimt skulle tilbake til sine taktiske røtter, det de historisk sett er best på, og ballen skulle raskt fram til vingene og ballen inn i boks. Jeg tror denne forskjellen var viktig for Badou – som er en direkte spiller. Han har gode fysiske forutsetninger, vilje og arbeidskapasitet, så han tok mange sugende løp og gjenvant ballen gjennom susende taklinger defensivt. Enkelte av taklingene fikk ham til å framstå som en villmann – og publikum elsket det selvsagt. De skjønte at han var noe spesielt for dette nivået!

Glimts midtbanetrio bestod av Christian Berg som anker, med variasjon av Badou og Tommy Knarvik/Anders Karlsen. Denne midtbanetrioen fungerte som ikke bare støttespillere til angriperne, men også støttespillere til å score mål.

Når det gjaldt Glimts angrepsrekke bestod den av tre målfarlige spillere. På topp var Ibba, som avsluttet sesongen med imponerende sifre (17 mål på 26 kamper), ofte imponerende avslutninger og langskudd – noe han aldri tidligere har vært kjent for å gjøre. Selv om han fremdeles ikke var noen arbeidshest, hadde Halvorsen fått ham til å innse at det å jobbe defensivt ikke trenger være noe negativt.

Men med det angrepsarsenalet de hadde, kunne de sette Ibba opp i god posisjon, og der var det svært sjeldent han mislyktes. Flankert av Jim Johansen, “der Bomber” fra Harstad og jamaicaneren Dane Richards, var det en sterk trio. Johansen hadde i en årrekke banket inn mål for Harstad, og ble hentet til Strømsgodset i 2010, men solgt til Glimt sesongen etterpå. Også Johansen hadde et rykte på seg for å være mer av det egosentriske slaget, men i Glimts 4-3-3 var dette noe som ble omfavnet (9 mål på 27 kamper). Når det gjaldt Dane Richards så var han en usannsynlig forsterkning. Med fortid engelske Burnley og kjent for å være den kanskje raskeste spilleren på fotballspillet FIFA, leverte også han en knallsesong (6 mål på 28 kamper, og mange assists – husker ikke het hvor mange).

Glimt endte opp på soleklar førsteplass i Adeccoligaen med en differanse på 15 poeng (21 seire, 4 uavgjort og 5 tap) ned til Stabæk, og en målforskjell på 63-24 (39 mål i pluss)! Jeg tror jeg så fire Glimt-kamper den sesongen, men det var alt jeg trengte for å skjønne at ingen av de andre lagene i Adeccoligaen var i nærheten av å matche Glimt. Dette var ikke et resultat av en dominant spiller, for jeg sjekket alltid livescoren og hva slags kamptropper lagene stilte med, og det skjedde unntaksvis at om så bare én av motstanderlagets spillere kunne måle seg med én av Glimt-spillerne. Ofte ville samtlige av Glimts utespillere som satt på benken gå direkte inn i førsteelleveren til motstanderne, og ofte som nøkkelspillere i laget.

Utenomsportslig opplevde Glimt en opptur etter å ha hatt en del røffe økonomiske år. I en artikkel fra an.no fortelles det at Glimt gikk 786.000 kr i pluss etter 2013-sesongen, og det konkluderes i en artikkel fra VG nett, som handlet om norske klubbers dårlige økonomi, at Glimt var ett av seks lag i Tippeligaen som fikk den beste vurderingen i finansiell oppfølging av NFF. Det var/er nå andre tider i norsk fotball (etter at Tippeligaen hadde vært på sitt beste rundt 05-06) og norske klubber hentet gode spillere fra større lag i de andre, nordiske ligaene (Vålerenga hentet Magne Hoseth tilbake fra FC København, blant annet – til tross for at Hoseth var mer eller mindre fast på FCK-laget). Norske klubber holdt en heller uforsvarlig kjøpefest på midten av 2000-tallet – før finanskrisa rammet Europa, drevet av blant annet euforiske investorer. Brann hadde Hardball og Chess i ryggen, og klubben var blant de norske klubbene som bladde opp overgangssummer i 10 millioners-klassen.

2014: Da Glimt rykket opp, var de allerede kapable til å hevde seg i Tippeligaen. Neste sesong havnet de for øvrig på 13.plass i Tippeligaen, men de var nærmere 8.plassen enn 14.plass. For Badous sin del, så fulgte to sesonger med henholdsvis 8 mål i 2014 (Glimt endte på 13.plass) og 4 mål i 2015 (fram til han ble solgt, og Glimt endte på 9.plass). Dette er solide tall for en indreløper i Tippeligaen, og vitner om at han var en av ligaens beste spillere. Andre spillere som må nevnes i den sammenhengen er Mike Jensen, Ole Kristian Selnæs, Adama Diomande, Gustav Wikheim og Iver Fossum, som var spillerne som toppet altomfotballs spillerbørs ved sesongslutt. Selnæs, Diomande og Fossum er spillere, som i likhet med Badou har oppnådd suksess i utenlandske ligaer etter overgangen fra norsk fotball.

2015: Jeg ble værende ett år i Bodø etter fullført utdanning og var tre-fire ganger på Aspmyra. Jeg fulgte selvsagt litt med på Glimt hjemmefra, tabellplasseringer, spillerutskiftninger og sånt, men hadde ikke samme engasjementet uten redaksjonen go medstudentene. Jeg hadde heller ikke den samme inside-informasjonsmuligheten som tidligere. For meg var det i 2013-sesongen at magien skjedde, og høsten 2011 og 2012 var forberedelsene til opprykkssesongen.

En som har fulgt nøye med på Glimt i tiden jeg ikke lenger har gjort det, er Niklas Aune Johnsen (som ble introdusert tidligere i reportasjen). Jeg har bedt ham si noen ord (personlig intervju via Internett) om Badous betydning for Bodø/Glimt, hva slags konsekvenser det fikk at han dro, og hva som er Glimts naturlige posisjon i norsk fotball. Merk: Aune Johnsen er nå salgsansvarlig for Bodø/Glimt, men hans engasjement startet lenge før han inntok en rolle i klubben, og under utdanningen ledet han det frittstående Glimtmagasinet. Spørsmålene han har fått, omhandler en spiller som forlot klubben for ett år siden og hvor han føler klubben hører hjemme.

«For meg, som tilhører en ganske ung generasjon Glimt-supportere er Badou kanskje den aller beste spilleren som har spilt for klubben. Soleklart den beste de siste årene. Han holdt et toppnivå jeg har til gode å se i norsk fotball de siste fem årene. Men som alle andre hadde også han lavpunkter. At Badou kunne komme til Bodø og Glimt for å slå gjennom er ekstremt viktig. Det viser at det er mulig, selv nord for polarsirkelen. Jeg unner Badou alt godt, og jeg håper han snart blir plukket opp av en skikkelig storklubb. At Badou kom til å bli solgt før eller senere, visste alle at ville skje.

Konsekvensene av salget er enkle. Penger inn og et godt rykte ut. Sportslig sett mistet vi vår beste mann når det kommer til spissferdigheter, men jeg tror ikke laget har lidd noen stor nød uten Badou. Årets midtbane har levert litt færre mål enn vanlig, kanskje kunne Badou bidratt på den fronten. Uansett et videresalg vil gagne klubben vår veldig.

For meg bør Glimt bestandig være blant landets ti beste klubber. Det er få klubber som har en så stolt og stor historie som Glimt. Glimt hører absolutt hjemme blant de aller beste. Kanskje til og med helt i toppen. Det får bli om noen år.»

2016: Ja, for en nordlending er det naturlig at Glimt skal være i toppsjiktet i norsk fotball. Dette er viktig for nordlendingens identitet å være god i fotball, og det å sende unge spillere fra sine lokale klubber til Glimt eller TIL, det er noe som lar seg høre. Stefan Johansen (Glimt-spiller fra 2007-10) og Anders Konradsen (Glimt-spiller til og med 2010) er spillere som ikke har blitt nevnt i denne artikkelen og som begge har gjort suksess i Norge og utland. Begge ble utenlandsproffer etter et mellomhopp gjennom Strømsgodset. Konradsen et av flere lokale talenter som har gått gjennom Glimts anerkjente ungdomsavdeling, mens Johansen kom fra Vardø.

For en Bodø-væring er det naturlig å tenke på Badou som en fantastisk fotballspiller og beviselig med sin suksess i utlandet – kanskje den beste noensinne, selv om han neppe oppnår samme legendestatusen som mange av dem som har vært lenger enn ham i klubben. Å ha bodd i Bodø i denne perioden, og spesielt i 2013-sesongen, ha opplevd en spiller som var så overlegen i et allerede totalt, overlegent lag i sin divisjon, det var spesielt. Badou bar Bodø/Glimt på ryggen i tre sesonger, og var en attraksjon verdt inngangsbilletten, som jeg bare betalte for en gang i løpet av fire år!

Advertisements

Leave a Reply