Posted on 2 Comments

Rune Mikkelsen om barne- og Barcafotball

Rune Mikkelsen har i flere år fortalt norske fotballfolk om Barcelonas ungdomsavdeling. Vi har utfordret han på det og bedt han utdype om temaer som spillestil, periodisering og spillerutvikling. De siste årene har han stått bak blant annet seminar om Barcafotball og TIKI-TAKA fotballakademi. Nå har han med glans besvart våre spørsmål og jeg er overbevisst om at det vil være av interesse for de fleste norske barne- og ungdomstrenere! 

Kan du si litt om deg som fotballtrener- og fagmann? Hva fikk deg inn i yrket og hvordan har veien frem til i dag sett ut?

Som passiv pappa til Ane og Marthin, havna jeg litt ufrivillig som trener for min sønns guttelag i 2004. Dette var for Norild i Vadsø. Jeg fant fort ut at det hadde gått endel tog rent fotballmessig siden jeg la opp i 1986 som spiller.rm.jpg

Det var derfor viktig for meg å tilegne meg kompetanse. B-kurs og klubbesøk ble prioritert. Først til Alta IF, så Tromsø IL før jeg etterhvert også var innom VIF og LYN i Oslo, samt RBK. Etterhvert ble det også noen utenlandsturer.

Parallelt med dette, trente jeg da først guttelaget til Norild, ble så assistent i TVP a-lag og tok så over Norild sitt a-lag i 2009. Var også trener på sone/kretsnivå og i Team Finnmark. Selv om jeg selv har vokst opp med engelsk fotball, hadde jeg nok allerede da i 2004 et ønske om å spille litt annerledes. Men hadde ingen aning om hvordan få dette til. Det jeg så treningsmessig hos Alta IF var likt det jeg så i Oslo. Og det jeg så i Oslo var likt det jeg så i andre land.

Høsten 2006 skulle jeg for første gang til Barcelona på personaltur med jobben. Jeg visste svært lite om spansk fotball og om FC Barcelona. Hadde selvfølgelig hørt om Ronaldinho, men det var vel stort sett det eneste jeg visste om klubben. En søknad om besøk på deres akademi ble sendt og innvilget. Det var først der jeg oppdaga noe som virkelig var interessant. Måten de tenkte og i praksis utførte fotball på falt umiddelbart i smak. Jeg var heldig og fikk en ganske inngående forklaring av daværende akademi koordinator Albert Capellas. Man kan godt si at de 3-4 dagene endret hele min måte å tenke fotball på. Etter dette første besøket, har jeg iallfall besøkt klubben 4-5 ganger hvert år frem til 2014.

Mine fire år i Vålerengas talentavdeling 2010-14, var veldig viktig. Jeg lærte mye. Ikke bare av det som var bra, men også av ting som ikke var bra. Jeg synes jeg det var litt synd at man fra klubbens side ikke lagde gode nok rammer for barnefotballen. Fagfolkene jo var der. De store klubbene burde gått litt i bresjen på dette området. Jeg vet at Stabæk har en modell som er bra og som sikkert andre burde kunnet tatt etter. Dette er en utfordring stort sett overalt. Nå tror jeg det er gjort noen grep i visse miljøer, bl.a. i VIF.

Min erfaring var at flertallet av de spillerne vi fikk til ungdomslagene rett og slett ikke var gode nok. Dette gjorde jobben med å skape toppspillere vanskelig. Mange hevder at unge spillere må bli i sin lille klubb så lenge som mulig. Ja, dersom moderklubben har et godt nok tilbud, kan dette være et bra alternativ. Men toppklubbene har tross alt bedre opplegg enn de fleste breddeklubber. Når da de største talentene etter hvert kommer til en toppklubb, har de som oftest altfor lite i ryggsekken til å kunne ta de siste stegene. Derfor ønsker jeg å se de beste spillerne spille og trene sammen i de beste klubbene så tidlig som mulig. Men på barne- og ungdomsnivå er ennå ikke toppklubbene alltid best, slik de burde vært, så her kan andre klubber være flinkest på spillerutvikling.

Så mener jeg at toppklubbene tross alt bør være mer tålmodig med egne spillere. Når erfaringa er at nesten alle spillere har blitt skiftet ut når de når junioralder, er det et tankekors. Som et eksempel har det vært ca. 70 spillere innom en av årgangene i klubben. Blant «mine» 99-ere i VIF, er det kun fire igjen på junior/rekrutt/a-lag nivå i VIF. Så er det to i LSK og en i Strømsgodset(a-lag). Dette er visstnok veldig bra. Resten spiller i mindre klubber. Jeg tror at med litt større tålmodighet, så ville flere nådd lengere. Dette laget var topp 2-3 i Norge, vant stort sett alt av eliteturneringer et par år og spilte periodevis meget god fotball. Men når de andre toppklubbene etter hvert fikk inn kretslagsspillerne i sitt område, var laget ikke like suverent selv om vi ofte dominerte spillemessig.

De siste åra har jeg vært relativt aktiv i debattene som har pågått innen fotball. Det er nok enda ikke stuerent å hevde det jeg og en del andre hevder. Har nok irritert noen innen norsk fotball med mine meninger. Men for meg handler det om å belyse ting som burde vært endret på i norsk fotball for lenge siden. Vi har dessverre ikke klart å henge med ift den utviklinga som har vært i Europa. Der vi har tatt ett steg frem, har mange land i Europa tatt to-tre steg frem. Det gjør at den relative avstanden da bare øker.

NFF har satt i gang en del gode og viktige tiltak gjennom bl.a. Landslagsskolen og Akademiklassifiseringa. Jeg kjenner ikke veldig godt til disse, men har allikevel inntrykk at man er på vei. Utfordringa er at hverdagen for de fleste unge spillere, ikke omfattes av disse tiltakene. Spesielt gjelder dette barnefotballen. Vi mister altfor mye av et barns utvikling med den løse modellen vi har i dag. Hvis man ser på barnefotballen i Europa, ser vi et mye større fokus på den. Selv på breddenivå. Fikk akkurat melding fra en norsk trener som er i Portugal. Der «sloss» klubbene nå om de beste 6 åringene. Det er kanskje å gå litt langt. Men er kanskje nødvendig.

Vi her på berget lever i en tro om at det ikke er så viktig å systematisere fotballhverdagen til 5-8 åringer. Jeg vet at de landene vi skal konkurrere med, gjerne har utdannede trenere, et pedagogisk og metodisk tilbud som gjør at spillere da får et forsprang på våre unge spillere. Når skal vi da ta igjen dette forspranget? Vi har store tanker om oss selv om vi tror at dette lar seg gjøre. Man hevder at man på ungdomsnivå gjør det bra internasjonalt. Ja, om man ser på resultater så er vi vel i et brukbart middelsjikt. Så lurer mange på hvorfor man ikke klarer å hevde seg på seniornivå internasjonalt. For meg er dette ganske klart; Det man lenger sør i Europa har jobbet med frem til senioralder, kapitaliseres da. Dvs. at man i hele fotballutdannelsen for en ung spiller, har tatt utgangspunkt i at det er som senior man virkelig skal blir god. På veien dit skal man selvfølgelig trives med det man gjør. Men i de profesjonelle miljøene tenker man langsiktig – også med fokus på de aller yngste.

Jeg vil anta at 95% av spillerne i de største ligaene i Europa består av spillere som har fått sin fotballutdannelse gjennom et akademi. Å tro at dette endrer seg, er som å tro på julenissen. Tvert om har jeg ingen tro på at spillere uten en slik bakgrunn vil kunne hevde seg. Unntak finnes selvfølgelig, men den tid er over at man kunne slå igjennom med en ikke-akademi bakgrunn. Derfor blir det bare dumt å snakke om så mye om hva dagens eldre toppspillere gjorde i sin barndom. Vi må heller snu på det og tenke hva kreves av en topp fotballspiller om 5-10 og 15 år? Og så jobbe etter det. Jeg har så vidt kommet i gang med å teste ut virtuell fotball der jeg filmer spillsekvenser med et 360 graders kamera og spiller så av dette for spillere i VR-briller. Denne form for trening tror jeg vil bli mer og mer brukt fremover.

Til slutt vil jeg påpeke at jeg har stor respekt for mange innen fotballen. Utdannede trenere som uutdannede. Utfordringa for oss nordmann er og har vært, er at vi er veldig konservative på mange områder. Hvem stritta imot skøyting på ski? Hvem kjempa mot V-stilen i hopp? Det finnes utallige eksempler på at vi kjemper bevisst eller ubevisst imot utviklinga.

Og vi er også flinke til å si noe, og gjøre noe helt annet. Kalle Trasti, med nord-Norges beste venstrefot i sin tid, sier alltid; – Æ høre ka du sir, men æ ser ka du gjør.

Men – som beskrevet tidligere, gjøres det også mye bra i norsk fotball. Norsk Trenerforening(NTF) er en viktig organisasjon mtp å utvikle og ivareta trenerne opp i alt dette. Sammen med Norsk Toppfotball, er NTF som uavhengige organisasjoner med på også å utfordre det etablerte.

 

Du nevner at nivået på norsk barnefotball er for lavt; Hvilke grep ville du gjort for å heve nivået?

Dette er et ømtålig tema for mange. Det er mange hensyn å ta. Barneidrettsbestemmelsene er slik jeg har forstått til for å ivareta barns interesser. Og det er bra. Alle skal få spille fotball om de ønsker det. Jeg er ikke redd for breddefotballen. Den vil alltids klare seg bra med det massive apparatet den har i ryggen. Jeg er som nevnt mer bekymret for den såkalte «elitefotballen».

Det blir hevdet veldig klart og bestemt av mange at det ikke er mulig å si hvem som ender opp som «toppspillere». Dette er jeg helt uenig i med følgende begrunnelse;

Dette handler om kompetanse til å «se» en spiller. Hvilke potensiale finnes? Blant hundre 7-8 åringer vil det være noen som «har det i seg». Derfor ville det vært synd og skam om ikke man så tidlig som mulig ga alle, også våre mest talentfulle en fullverdig fotballutdannelse fra tidlig alder. Hvorfor ikke fra 6-7 års alderen?

Om man ser på toppspillerne i dag, vi jeg bestemt hevde at «alle» disse spillerne veldig tidlig pekte seg ut som de beste. At noen velger å bruke unntaket fra regelen og vise til noen som IKKE var et såkalt talent i barndommen, endrer ikke det faktum at de beste som regel tidlig peker seg ut.

Dersom man vil noe med mer med fotballen, må man tidlig legge forholdene til rette for riktig og god utvikling. Jeg snakker ikke nødvendigvis om topping. Men jeg er klar på at de beste må spille med og mot de beste.

Når man blir satt til å spille på et klasselag fra den skolen man tilhører i 10-11 års alderen og kampene ofte ender med 10-20 måls differanse, så sier det seg selv at det blir riv ruskende galt for begge lagene. Dette er et eksempel fra Bærum. Hvorfor man etablerer klasselag, er jeg litt usikker på. Det må da være en bedre løsning å differensiere slik at de beste møter de beste i hver klubb, de nest beste de neste beste osv. Da vil alle oppleve mer eller mindre en bedre mestringsfølelse, skulle jeg tro.

Jeg reiser en del og møter spillere, trenere og foreldre. Jeg har ennå ikke hørt èn som er fornøyd med dagens opplegg. Når det er sagt, kjenner jeg selvfølgelig ikke til alt som foregår. Her bør det være rom for å bedre oppleggene uten av dette går på bekostning av barneidrettsbestemmelsene.

For meg er kampen den beste treninga. Det å mestre spillet i en stresset atmosfære, er vesentlig for å få til god læring. Kampen gir alle svar. På treningene bør man også bruke de erfaringene fra kampen som utgangspunkt for det man holder på med.

Et fenomen som har kommet veldig sterkt de siste åra er kompis-/turneringslag.. Man lager egne private opplegg og deltar i turneringer innen- og utenlands. Mange av disse tiltakene er sikkert på kanten med hva våre idrettsmyndigheter ønsker. Jeg er heller ikke den som synes veldig om at man ukritisk deltar på cuper o.l. i utlandet. Først og fremst fordi jeg er av den oppfatning at om man skal velge et opplegg på siden av det en klubb kan gi, så vil treningsleire og fulle kamper gi et mye større utbytte. Kamper i turneringer varer stort sett bare 10-20 minutter. Er bare resultatfokus hvor det handler om å vinne for enhver pris for å komme seg videre. En slik kamp kontra en kamp i full lengde hvor fokuset IKKE trenger å være på alltid å vinne, er for meg bedre spiller- og lagsutvkling.

Mange av disse turneringene er også etablert for å være et utstillingsvindu for europeiske toppklubber. Og mange norske spillere får tilbud om bl.a. å trene med disse. Det positive er at man tidlig får referanse på hvor nivået ligger bl.a. utenlands. Men denne referansen vil man også få ved andre typer opplegg.

Den dagen norsk barnefotball i klubbregi klarer å etablere gode nok tilbud, vil mye av dette forsvinne. Dessverre er det ikke slik i dag, og behovet har derfor oppstått. Først og fremst blant en del foreldre som ser at ting ikke er slik de ønsker. Klubbene er rett og slett ikke gode nok på barnefotball. I Danmark bl.a. land, ser man ikke dette i samme omfang som i Norge. Der er klubbene kommet mye lenger med barnefotball og makter å gi et bra tilbud til de yngste spillerne.

På et generelt grunnlag bør det ikke være noen kamp mellom de forskjellige aktørene som ønsker å gi barna et fotballtilbud. Alle monner drar. Den tiden da klubber og krets hadde enerett på utvikling av spillere, er nok forbi. Og så lenge klubbene ikke makter å gi et godt nok tilbud, vil dette behovet være til stede. Mange klubber har selv etablert akademier hvor de har ansatt profesjonelle trenere. Meget bra! Mens klubbtreningene stort sett ledes av pappatrenere.

Når dette er sagt, er tilbakemeldinger fra en del toppklubber som har hatt unge norske spillere på trening og hospitering, at de har et godt teknisk individuelt nivå. Det de mangler mest er relasjonelle ferdigheter og taktisk forståelse.

“Hvis vi ikke gir våre yngste spillere muligheten til å forstå at å spille seg ut av trange situasjoner i stedet for å sparke ballen vekk, er det beste – når skal de da lære det?”

Hvilke tanker gjør du deg rundt dine lags spillestil og hvordan ønsker du å trene dette?

– Jeg er av den oppfatning at slik man spiller skal man trene. Så hos meg har det lenge handlet om å beherske «DET LILLE SPILLET i DET STORE SPILLET». Dette er et utrykk jeg måtte finne på i et forsøk på en enkel måte å forklare hvordan jeg tenker.

Etter som årene gikk, har mitt fokus i større og større grad vært rettet mot yngre og yngre spillere. Å jobbe med 14-15-16-åringer er viktig, men enda viktigere er det å jobbe med yngre spillere. Jeg har de siste par årene jobbet mest med 9-11 åringer, men ser at selv disse allerede er så formet som spillere at det er en utfordring å endre adferd på banen. Derfor mener jeg at vi må begynne enda tidligere. Jeg ser i Barcelona by at klubber åpner opp for lagstreninger for 3-4 åringer. Og da er det ikke snakk om at barna bare får holde på fritt. Neida, det er stort fokus på struktur og forståelse også her.

Sist nå i april så jeg en kamp mellom 5-6 åringer. Hvert lag hadde to trenere. Og trenerne fikk gå inne på banen i spillet og coache spillerne under kampen. Veiledning er vel kanskje et bedre ord. Var tydelig at det var et samspill her med dommeren som også var aktivt med i å forklare regler. Denne interaktive måten å coache i kamp på, var meget interessant. Med denne metoden, unngår man bl.a. det vi ofte ser i norsk barnefotball der alle spillerne løper etter ballen som en myggsverm.

Så for meg handler det om å skape spillere som bl. a. behersker det å spille seg ut av trange situasjoner uten å miste ball. Og å forstå de litt større linjene i fotball. Jeg er tilhenger av å trene på spillestil. Gjerne shadowtrening. Ha klare frispillsalternativer fra keeper, kontringer med struktur og et powerplay som er øvd på. Jeg mener fotball skal spilles med stil.

I dette ligger bl.a. posisjonsspill som Albert Puig vil snakke mye om på seminaret 4.-5. juli. Hvis vi ikke gir våre yngste spillere muligheten til å forstå at å spille seg ut av trange situasjoner i stedet for å sparke ballen vekk, er det beste – når skal de da lære det?

Og jo mer vi får automatisert ferdigheter innen persepsjon, kroppsposisjon og hvordan spille pasninger hos unge spillere i tidlig alder, jo bedre rustet er de for å ta steget i ungdomsfotballen. Uavhengig av hvilket nivå man spiller på.

For å klargjøre en del ting for unge spillere, har jeg også innført det jeg kaller for «SAG-metoden». Dette er en metode for å bedre spillers evne til persepsjon som igjen skal hjelpe til å foreta bedre valg. «SAG» betyr SE-ANALYSÈR-GJØR. Når dette pågår kontinuerlig, vil man etter hvert redusere antall feilvalg og derigjennom høyne nivået. I Katalonia er det stort fokus på å forstå spillet fra tidlig alder. Dette gjelder også i Spania generelt. De som har møtt Spanske lag vet at de er sterke rent taktiske.

 

Hva er ditt inntrykk av norsk ungdomsfotball kontra det du nevner her?

Det hevdes at det har vært for stort fokus på posessionspill og at det har blitt så mange gode allround midtbanespillere i Norge de siste åra. Jeg vil derimot hevde det motsatte.

Ja, det HAR vært større fokus på dette i norsk fotball, men sammenlignet med bl.a. klubber i Barcelona, er vi fremdeles LANGT etter. Selv om vi har Martin Ødegaard, kan jeg heller ikke se at det er kommet så mange gode midtbanespillere slik det blir hevdet. Selvfølgelig skal andre ferdigheter utvikles. Vi må ha spisser, kantspillere og stoppere. Men jeg kan ikke se at denne måten å spille på IKKE skaper gode nok spillere. Vi må huske på at utviklingen i resten av verden går med rasende fart.

En annen ting jeg har reagert på er fokuset som har vært på kunstgress kontra naturgress. Når store deler av all akademifotball foregår på kunstgress i Europa, bør det si sitt. I Barcelona har jeg aldri sett noen akademilag trene eller spille på gress bortsett fra juniorlaget til Barca. De fleste klubbene har heller ikke siste generasjon kunstgress. Ofte er det matter som både er slitt og har dette veldig korte gresset som ble kassert i Norge for mange år siden. Så selve underlaget er for meg ikke det viktigste. Det som ER viktig er at banene vannes slik at ballen går fort. Kun da kan man utvikle et spill som er hurtig nok til å gi utvikling. Altfor mye av norske treninger og kamper foregår på knusktørre baner der ballen så vidt beveger seg fremover.

I forhold til spillestil er jeg av den oppfatning at det ennå er for stort fokus på å spille i lengderetninga innen ungdomsfotballen. Dette går utover spillet og vi får type Hawaii-fotball. Vi er inspirert av Drillo og en del andre klubber som spiller slik fotball. Det vi kanskje glemmer er at de lagene innen a-lagsfotballen som spiller slik, allikevel består av spillere som har et ferdighetsnivå med basis i posessionfotball – om man kan si det på den måten. Hvordan et a-lag spiller, bør ikke være retningsgivende for hvordan man skal spille i barne- og ungdomsfotballen.

Dessverre opplever jeg stadig vekk lag som ikke ønsker å være med på dansen innen ungdomsfotballen. Man legger seg bakpå og er kun ute etter å ødelegge for motstander og berge et hederlig resultat etter inspirasjon fra en del toppklubber internasjonalt. Og innen barne- og ungdomsfotballen trenger man bare en stor sterk spiss så vinner man kamper selv om man spiller «rævvafotball».

Når dette skrives er jeg på vei til Trondheim for å jobbe med to klubber fra torsdag til mandag. Dette er en oppfølgning ift samlinger vi har hatt tidligere i utlandet. Jeg synes dette er positivt. Flere av trenerne i disse klubbene er åpne for nye tanker og idéer. Når klubber i Norges fotballhovedstad har en slik holdning, gir det meg inspirasjon til å fortsette. At klubber i min hjemkommune Vadsø ikke er like begeistret, får så være. Der er interessen dessverre fraværende.

“Å hele tiden rope «Kom igjen», «Bra», «Ikke så mange feilpasninger» m.v. har liten hensikt. Man må konkretisere. Hvorfor florerer det med feilpasninger?”

Hvordan skiller det seg på treningsfeltet?

La det være sagt, jeg ser fremgang ift tidligere. Men der vi tar et steg frem, tar som beskrevet tidligere, mange av våre konkurrenter to-tre steg frem. Mao vi får en reell tilbakegang ift. andre.

Jeg ser ofte at man bruker en firkantøvelse som oppvarming. Men det er noe IKKE fokus, hverken blant spillere eller trenere, på de viktige momentene. Man lar øvelsen bare bli en tull og fjasøvelse. Så går man over til noen tekniske, gjerne isolerte pasningsøvelser.

Deretter litt posessionspill med innlagte valg som 1 eller 2 touch før det hele avsluttes med spill mot mål.

Dette kan være en grei økt i utgangspunktet, men det MÅ coaches på momenter. Å hele tiden rope «Kom igjen», «Bra», «Ikke så mange feilpasninger» m.v. har liten hensikt. Man må konkretisere. Hvorfor florerer det med feilpasninger? Hvilke ferdigheter må utvikles? Hva med posisjonsspillet? For å få til et godt posessionspill, må disse momentene være på plass.

Å kjøre for mange/mye isolerte pasningsøvelser er heller ikke noe jeg ønsker. En hver øvelse bør inneholde elementer av det vi opplever i kamp/spill. De få gangene jeg kjører en isolert pasningsøvelse, er det lagt inn elementer der spiller i alle fall må foreta valg.

Hvorfor begrense et spill med 1-og 2 touch på ball? Er det naturlig i en kampsetting? Vi bør heller fokusere på å skape et klima i spillet som gjør at spiller automatisk bruker riktig antall touch. Å gjøre banen større eller mindre kan være et virkemiddel. På et generelt grunnlag ønsker jeg ikke mye spill på èn touch. Ja det kan gå fortere, men som oftest ikke. Balltap skjer for ofte. Derfor er mitt fokus mest på hurtig og presist mottak, slik at man på neste touch kan spille pasningen. Dette er mye sikrere og gir fin ballflyt. På siste tredel, kan èn touch spill være hensiktsmessig når man må spille seg igjennom et kompakt forsvar. Å trene på varianter av èn touch er bra. Chip og vipp over en mur av forsvarsspillere, kan f. eks være effektivt.

 

Fotballkondisjon er et kontroversielt tema. Hvordan trener man dette i en slik metodikk som du nevner?

Jeg har en enkel tilnærming til dette. Mener at man gjennom gode treninger vil få den såkalte kondisjonstreninga man har behov for. Jeg er som en del andre klar på at fotball IKKE er en kondisjonsidrett, men man må ha kondisjon for så spille fotball. Men da fotballkondisjon. Skal bruke meg selv som eksempel her; Jeg har de siste par månedene kjørt en del intervalltrening for egen del og er i bedre form enn på lenge. Men det har vært lite fotballspilling. Så var jeg nå sist fredag med på en inneøkt med fotball. Selv om nivået ikke er bra var dette utrolig slitsomt. Kroppen var i en feberlignende tilstand hele kvelden og halve neste dag som følge av uvant trening. Slik er det med fotball. Det er stor belastning. Man må spille fotball for å få den nødvendige fysikken og kondisjon. At juniorer og seniorer kanskje må spe på med noe spesifikk fysisk trening kan jeg gå med på. Men at yngre spillere driver med f.eks. spesifikk intervalltrening, er etter min mening bortkastet.

 

Og, hvordan periodiserer du øktene med tanke på spillernes alder og med hensyn til vekstspurt, pubertet osv?

Dette er områder hvor vi ligger langt etter de gode klubbene i Europa. Det er etter hvert kommet flere periodiseringsmodeller. Om man velger den ene fremfor den andre, tror jeg ikke er så viktig. Viktigheten her ligger i å også bruke sunn fornuft da det er lettere å trene seg i hjel, fremfor å ha is i magen.

Et eksempel; En av de første spillerne jeg hilste på i FC Barcelona var Bojan Krkic. Han stod og så på treninga til sitt guttelag. Jeg spurte Albert Capellas(Daværende koordinator på akademiet til FCB) om han var skadet. Nei, det var han ikke. Men han kunne ikke trene mer enn tre ganger pr. uke pluss kamp. Hvorfor? Fordi hans muskulatur er veldig hurtig/eksplosiv og ville ikke ha tålt flere økter. Han var også inne i en vekstperiode som gjorde at klubben var ekstra forsiktig.

Mange av de vi kanskje burde HATT i norsk toppfotball, faller av på veien. Noen av disse som følge av for stor totalbelastning. Å optimalisere hverdagen for våre beste spillere, er en stor utfordring. Et konkret eksempel på en 14-årig spillers hverdag på et talentlag; Hjemmefra til skole kl. 07.30. Så går det i ett med reise, skole, reise, trening, reise. Hjemme igjen ofte etter kl. 20. Denne spilleren ble ansett som en av Norges beste inntil i år. Men har slitt denne sesongen. Kombinert med stor vekst har totalbelastninga kanskje blitt for stor.

Når jeg hører og ser at veldig mange av våre største talenter i 15-18 års alderen har doble økter opptil flere dager i uka, reagerer jeg. Kombinasjonen skoletrening på dagtid og klubb på ettermiddag ser på papiret bra ut. Men ennå er ikke dette optimalisert god nok. Når vi vet viktigheten av å restituere godt mellom øktene for å være 100% klar for å yte 100% på hver økt, så sier det seg selv at hverdagen for mange av våre største talenter er en utfordring. Man trenger en type fysikk for å tåle denne belastninga. Kanskje aler vi opp for mange kaldblodshester i stedet for varmblodshester …

Du har vært mye på La Masia, kan du fortelle litt om hvordan det jobbes der?

La Masia er fra gammelt av bygningen utenbys akademispillerne til FCB bor i. Der de trener heter Esportiva ciuidad(Sportsbyen) eller Joan Gamper. Vi omtaler det også som akademiet. Ved første øyekast er det litt vanskelig å fatte at det de gjør er så veldig bra. Ja, de får inn gode spillere noe som betyr noe for resultatene. Men når jeg ser at 50% av spillerne på et lilleguttlag endte opp som proffer på høyt nivå, så skjønner jeg at det er en del jeg ikke skjønner.

Jeg tror mange klubber jobber like godt på individnivå. Så nylig en kamp mellom Inter og Barca sine U14 lag i Lennart Johanssons turnering. Dette var finalen. Barca dominerte så til de grader selv om spillerne var mindre og ikke særlig fysiske sammenlignet med Inters spillere. Det er når spillerne spiller sammen vi ser den største forskjellen. Barcas lag er som en enhet. Mens motstandernes lag ofte ser ut som enkeltindivider.

Slik jeg ser det er det en del viktige momenter, f.eks. offensivt, som er avgjørende for dette;

Individuelt:

  • Evnen til å ta av press
  • Evnen til å spille ballen riktig; på rett fot, i rom, hard, svak osv.
  • Persepsjonsferdighetene er gode.

Relasjonelle ferdigheter:

  • Gir hverandre understøtte
  • Danne trekanter med gode vinkler

Strukturelle ferdigheter:

  • Spillerne er veldig disiplinerte i sitt posisjonsspill.
  • Godt posessionspill avhenger av dette.
  • Rolletydelighet

Defensivt er de rå på gjenvinning. De er også veldig strukturert og vanskelig å bryte ned.

“De prinsippene vi jobber etter på seminaret er relevant for ALLE. Uansett måte å spille på. Det handler bl.a. mye om posisjonsspill, spille igjennom ledd og endel individuelle ferdigheter vi til vanlig ikke har så stort fokus på i Norge.”

I flere år nå har du fått med deg Barcelonas tidligere akademidirektør, Albert Puig, til Norge for å holde kurs. Kan du fortelle noe om dette tilbudet?

Ja gjerne. Jeg har siden mine første besøk hos FCB hatt lyst til å bringe Barcafilosofien til Norge. I 2007 var daværende koordinator Albert Capellas på besøk hos meg på Ekkerøy i Vadsø kommune. Han kjørte noen treninger og et lite miniseminar for fotballfolk der. Ikke all verdens deltakelse, men for meg var dette spiren til noe mer. Men å få folk som jobber i klubben til daglig til noe slikt, er vanskelig.

Albert Puig har jeg kjent i flere år. Når han sluttet i FCB i 2014, åpnet det seg en mulighet. Vårt første seminar var hos KFUM i Oslo i 2015. Det var såpass vellykket at vi bestemte oss for å fortsette. I juni 2016 var det Trondheim sin tur. Så planla vi et seminar i Oslo i romjula, men måtte avlyse grunnet liten påmelding. Og det er nettopp det jeg og en del andre stusser på. For at interessen for den ypperste teknologien innen fotball ikke er mer interessant for trenere og klubber flest, er både overraskende og skuffende. Hva dette skyldes vet jeg ikke. Jeg vet at mange etter Barcas dominans innen fotball, er litt lei klubben og også måten de spiller på. Når det er sagt, så er det viktig å si at de prinsippene vi jobber etter på seminaret er relevant for ALLE. Uansett måte å spille på. Det handler bl.a. mye om posisjonsspill, spille igjennom ledd og endel individuelle ferdigheter vi til vanlig ikke har så stort fokus på i Norge.

En viktig faktor for at seminaret skal være vellykket, er kvaliteten på tolken vi bruker. Vi har vært heldige i så måte. Første året stilte Dan Eggen opp og gjorde en super jobb. Dette ble fulgt opp av unggutten Christian Lund. Det handler om språk, formidlingsevne og kunnskap om fotball.

På disse seminarene har vi kun hatt én trener fra en Tippeligaklubb. Det var Karim Essediri som da jobbet i LSK. Jeg har spurt meg selv hvorfor ikke flere toppklubber har vist interesse for dette. Er de så gode på det de gjør at de ikke har noe å lære fra verdens beste klubb på spillerutvikling? Kanskje er dette en indikasjon på hvorfor vi ligger der vi ligger i internasjonal fotball.

På den annen side er det flere breddeklubber som har omfavnet dette der tilbakemeldingene er udelt positive. Dette er gledelig. For meg er dette en bekreftelse på at det vi holder på med, er riktig. Så langt går det greit med påmeldinga til Moss 4.-5. Juli. Men vi har ennå plasser ledige.

Et gammelt ordtak som brukes også mye i fotball er;

«Det er mange veier til Rom».

Til det vil jeg svare;

  • Ja, men det er kun én hovedvei som går relativt rett frem.

Ser jeg noen av dere som leser dette på seminaret i Moss 4.-5. juli?

 

Stor takk til Rune, til dere andre; kom dere på kurs! Et av de mest lærerike jeg har deltatt på.

rm.png

Advertisements

2 thoughts on “Rune Mikkelsen om barne- og Barcafotball

  1. Fikk melding om at jeg hadde glemt at en av “mine” 99-spillere er på Stabæk Junior.

  2. […] Rune Mikkelsen om barne- og Barcafotball […]

Leave a Reply