Posted on Leave a comment

Et moralsk dilemma fra egen erfaring

Vi hadde innendørs fotballtrening. En av spillerne våre tygde på en tyggegummi mens han spilte. Fra et personlig ståsted liker jeg ikke at spillere gjør det når de spiller fotball. For det første synes jeg det ikke ser profesjonelt ut. Kan hende er ikke profesjonelt det riktige ordet, men for meg er det det. Jeg synes det gjør noe med hele spillerens holdning. Jeg synes hele fokuset bør være på å spille fotball. Dessuten er jeg redd for at de skal sette tyggegummien i halsen. Ikke fordi det er livstruende, men det vil påvirke prestasjonen.

Jeg må innrømme at jeg selv har tygd tyggegummi mens jeg spilte fotball, da som ungdom. Gjør det meg hyklersk? Nei, det synes jeg ikke. La oss se på et tenkt eksempel: Jeg har et veldig usunt kosthold, men påpeker viktigheten av et sunt kosthold overfor andre på generelt grunnlag. Er det galt av meg å påpeke dette overfor andre? Man kan strebe et sunt kosthold, virkelig ønske å etterleve sine prinsipper, men ikke klare det.

I frustrasjon over tyggegummien ropte jeg til meg gutten mens han spilte. Jeg holdt fram hånda og ba ham spytte tyggegummien i hånda, så skulle han fortsette å spille mens jeg gikk til søppelbøtta med den. Men spilleren nektet å spytte den ut. Jeg ble irritert og ba ham gjøre som han ble fortalt på grunn av grunnene jeg har forklart overfor. Men han nektet fremdeles. Da stod jeg i et dilemma, fordi jeg kjenner ingen direkte lover som nekter spillere å ha tyggegummi mens de spiller fotball. Samtidig ønsket jeg ikke å miste ansikt. Jeg ønsket å opprettholde disiplin med at trenerens ord skal ha gyldighet. Jeg sa derfor at han ikke fikk fortsette å spille såfremt han ikke kvittet seg med tyggegummien. Dette medførte at han satt og så på de siste ti minuttene av treningene. Dette var siste gangen vedkommende spiller var på trening hos oss.

I rettferdighetens navn så var dette en spiller som kanskje hadde sluttet likevel. Han viste ofte manglende vilje og engasjement og jeg forstod på en annen i trenerapparatet at det ikke var noen bombe at denne spilleren sluttet. Likevel gikk dette innpå meg. Var jeg den utløsende årsaken til at han sluttet? Burde jeg vært så streng vedrørende tyggegummien? Jeg mente overhodet ingenting galt, jeg ville bare hans beste. Samtidig ville jeg ikke la ham få viljen sin fordi jeg hadde tidligere erfart at han kunne være problematisk å ha med å gjøre. Det var ikke noe spesielt ondt i denne gutten, men han kunne likevel være utfordrende. Jeg kan tenke meg at hans utfordrende oppførsel hadde å gjøre med at han ikke trivdes optimalt, noe jeg tenker fordi jeg kan tror ikke at noen slutter å spille fotball basert på at de ikke får beholde en tyggegummi.

En annen grunn til at dette gikk inn på meg så sterkt som det gjorde er at jeg fikk assosiasjoner til hvordan det er i det militære liv – regler og normer som kan synes strenge og urettferdige for dem som utøver dem. Var jeg ikke noe bedre enn befalet som utøvde disse reglene og normene med glede bare fordi de hadde makten? Var avgjørelsen om å stå på mitt i denne saken berettiget?

Dette eksempelet viser en av utfordringene ved å være den ansvarlige voksne blant mennesker som er yngre enn seg selv. Kanskje er det ikke så veldig farlig dersom en spiller tygger tyggegummi, og jeg kunne sikkert holdt meg for god til å kreve at han skulle kvitte seg med den. Men uansett, som voksenpersonen som har ansvaret, så forventer jeg likevel at mine ønsker blir respektert – selv dem i grenseland. Uten kontroll i slike øyeblikk så kan spillerne tro at det er de som bestemmer, noe som ikke er ønskelig. Slik jeg vurderte det, så måtte jeg få gjennomslag for mitt ønske i denne situasjonen (selv om jeg i ettertid innser at andre nok mener det er litt sært å nekte dem å tygge tyggegummi på trening) på grunn av hvem som var sjefen i gruppa (og at dette var en spiller jeg tenkte kanskje ville utnytte meg dersom jeg begynte å gi etter).

Leave a Reply