Posted on Leave a comment

Den taktiske dimensjonen ved trenerjobben

Den taktiske dimensjonen er en utrolig spennende del av det å være trener. De fleste utøverne av treneryrket vil sikkert være uenige om hvilken dimensjon som er viktigst – den pedagogiske, taktiske, tekniske, fysiske. Selv mener jeg at den taktiske ikke er viktigst. Likevel er den utrolig morsom og givende.

Lysten til å ville bli fotballtrener starter ofte med den taktiske dimensjonen. Etter spillerkarrierer med ulik grad av suksess, danner man seg egne ideer for hvordan fotballag bør trenes og ledes i kamp. Tanken på å kunne skape noe eget, være herre i kontrollrommet og se laget sitt gå ut og prøve å spille på den måten som en selv har bestemt. Dette er fascinasjonen bak taktikk i fotball. Dette er fascinasjonen som gjorde at Johan Cruyff allerede i sin aktive spillerkarriere oppførte seg som en trener og dirigerte sine medspillere. Og fascinasjonen som gjorde at Pep Guardiola før han ble trener, reiste rundt i verden og diskuterte ideer med trenere som allerede hadde oppnådd stor suksess.

Spillere som blir trenere er opptatt av ideer. De ser på fotballspillet som noe mer enn hvert enkelt element. De leter etter helheten og produserer ideer for hvordan summen av ulike deler kan settes sammen på en best mulig måte. Som et puslespill som kan løses på flere måter. Appellen i fotball er at det finnes ingen fasit, og det er mange måter å løse spillets grunnleggende spørsmål på. For eksempel prinsippet om gjennombrudd – skal det løses ved baller over eller gjennom midtbaneleddet?

Drillo jobber/jobbet i mange år med fotballforskning på Norges Idrettshøgskole. Han er medforfatter av boka Effektiv fotball, en lærebok i faget effektivitet i fotball. Blant annet er en del av boka tilnærmet spørsmålet hvordan dødballer bør tas. Dødballer er for noen et lite aspekt av fotballen, men det betyr ikke at det er uvesentlig. Tony Pulis og Sam Allardyce er managere som også har hatt stor suksess med sine teorier om hvordan best utnytte dødballer – et element noen oppfatter som mindre viktig har gitt disse to suksess.

Fotball er gøy fordi alle har sine meninger, og man kan faktisk sitte foran TV-skjermen og ha berettige meninger om spillet og ikke ta direkte feil. Selvsagt er det rimelig å anta at eksperten foran analysebrettet i studio har brukt vesentlig mer tid på å bryte ned spillet og studere prinsippene, men vedkommende har sannsynligvis også en subjektiv, generell oppfatning av hvordan fotball best spilles. Dette er grunnen til at David Moyes (i Everton) fikk mye ut av fightere som Marouane Fellaini og Tim Cahill, mens Brendan Rodgers hadde stor nytte av Emre Can som midtstopper i sin tid i Liverpool.

Carlo Ancelotti var ikke villig til å gå vekk fra sin foretrukne formasjon og valgte ikke å signere Roberto Baggio, som spilte best i nummer 10-rollen, da Ancelotti trente AC Milan. Ancelotti har fortalt at dette var trolig hans største tabbe som manager, siden han senere har skjønt verdien av en slik spiller. Kanskje var det skrekken over å se Baggio gjennomføre en kanonsesong for Bologna som senere fikk Ancelotti til å bruke Zinedine Zidane i sin beste rolle som nummer 10.

Verdien av erfaring er generelt viktig, ikke minst i fotballen. Men det krever refleksjonsevne og vilje til å forstå at man ikke alltid tar de beste valgene. En fotballtrener behøver ydmykhet, selv om man kan komme langt uten særlig ydmykhet. Louis van Gaal har ikke vist stor offentlig ydmykhet i sin karriere, noe som blant annet gjorde ham til Cruyffs erkefiende. Her bør det tillegges at i Amsterdam får man credit, ære for å være egosentriske og bastante. Kanskje det var derfor Zlatan Ibrahimovitsj og Rafael van der Vaart passet så godt i Ajax, til tross for at de ikke passet så godt sammen.

Når det gjelder erfaring og vilje til forandring hva spillestil angår, så har van Gaal vært et eksempel til etterfølgelse de seneste årene. I perioden 1995- ca. 2008 var han det ikke og stod hardnakket for sin måte å spille fotball på – kortpasningsbasert, sterkt lagorientert og helst spille på få touch. I sine senere år har han trukket mer mot en fotball som ser på langpasninger som et virkemiddel, noe han illustrerte som landslagssjef for Nederland i EM 2012 og Manchester United (2014-16).

Det taktiske aspektet trekker mennesker som liker puslespill, som liker å påvirke, som leter etter helheter. Ulike øyne ser ulike muligheter, styrker og svakheter. Der en trener ser en spiller som begrenser muligheten for å spille etter trenerens ønske, kan en annen trener finne styrke i spillerens egenskaper. Dette er en av dimensjonene som gjør det morsomt å være fotballtrener.

Advertisements

Leave a Reply