Posted on Leave a comment

Trenerutvikling med mentor

Jeg tror jeg er en god trener, men samtidig vet jeg at jeg ikke er en god trener, jeg er sannsynligvis helt middelmådig. Men jeg vet ikke, og fordi min bakgrunn, min karrierevei og mine ambisjoner er unik bør jeg unngå å sammenligne med meg de rundt. Og det er noe av det som gjør det å være leder vanskelig.

Spillere er sånn sett heldige, trenerens jobb er å gi feedback slik at de har et klart bilde av egne ferdigheter. Og når venstrebacken starter på benken vet han at det enten skylles treningsoppmøte eller at han må forbedre visse ferdigheter. Slik er det ikke for oss trenere, først og fremst er det ingen som egentlig er klar over hva jobben går ut på, men det er også veldig få som vurderer oss og gir feedback. Vi vet ikke hvor vi vil, og ikke hvor vi er.

Resultatet er at ferske trenere ofte går på YouTube og finner ‘inspirasjon’ (øvelser, øvelser og mer øvelser). Men, fremdeles uten å vite hvor vi vil. Hva vil jeg at spillerne mine skal kunne etter sesongen, etter måneden, etter økta? Er det viktig for meg at de har det gøy på trening, og at alle opplever både utfordring og mestring? Utgangspunktet må være disse, og lignende, spørsmål, ikke øvelser fra YouTube. Om man ønsker å forbedre lagets pasningsferdighet må man reflektere over forskjellen på å sparke og å sentre. En pasning er en fotballaksjon som forutsetter med-/motspill, retning, ett valg om å sentre og en utførelse av valget, å sparke ballen krever at ballen flyttes fra kjegle til kjegle med ett spark.

Uavhengig av om vi vet hvor vi vil, vet vi ikke hvor vi er. Jeg opplever de fleste trenere jeg har møtt som læringsvillige og nysgjerrige. Men, de får sjeldent (aldri?) feedback på deres praksis eller forståelse. Resultatet blir at vi baserer vår praksis på det vi er kjent med, vi gjør disse øvelse fordi det gjorde min gamle trener med oss når vi spilte. Når vi baserer praksis på erfarte opplevelser istedenfor logikk og kunnskap må vi passe oss. Om du har vært trener i 20 år betyr ingenting, om du har vært eliteseriespiller betyr ingenting, antall år med erfaring beskriver kun hva du har gjort, men sier lite (ingenting) om hva du kan.

Satt på spissen: om jeg som trener gjør de samme tingene, de samme feilene, hvert år i fem år er jeg ikke blitt flinkere. Problemet er at det er helt vanlig, for hvordan kan du som fersk trener vite om dine svakheter, du vet jo ikke bedre. Men når man gjentar disse over lengre tid blir man fort overbevist om at de fungerer, fordi ingen har noensinne veiledet deg.#

Dunning Kruger effect.png

Dunning og Kruger gjennomførte i 1999 en studie for å undersøke om det fantes en korrelasjon mellom selvoppfattet kompetanse og erfaring (se bilde til høyre). Det viser seg at jo mer du har erfart jo mindre tror du du kan. Logisk nok, om du tenker over det; for de med lite erfaring har ikke kompetansen til å forstå egne svakheter, de har ikke opplevd nok eller fått referanser på hvor flinke de beste er. Så uansett hvor lenge de jobber med noe vil de aldri komme ned fra ‘Mount Stupid’ uten veiledning.

De fleste trenerkurs jeg har vært på er veldig hyggelige, behagelige og har bekreftet det at jeg er svært dyktig og gjør mye rett på feltet. Da jeg for to år siden var på kurs med World Football Academy og Raymond Verheijen fortalte han meg det motsatte, det er kun ett spørsmål om hva som er referansen. Hvor ligger standarden? Det tvang meg til å se i speilet, og begynne å lete etter en vei ned fra fjellet.

Elever har lærere, lærere går gjennom lærerutdanning og har professorer, fotballtrenere har ingen andre enn seg selv. Hvordan kan vi da få svar på de spørsmålene vi stiller? I skrivende tidspunkt er jeg på god vei ned fjellet, jeg har nok erfaring til å se mine svakheter og styrker som trener og har inntrykk av at jeg har opparbeidet mye kompetanse gjennom disse erfaringene. Tror jeg. Fremdeles savner jeg en sparringspartner hvor mine ferdigheter, min kunnskap er i sentrum. Jeg vet at jeg har mye å lære, men hvor mye?

Etter å ha lest bloggen til Marcus Walfridson tok jeg etter hvert kontakt med han i starten av sommeren.

I skrivende stund har vi hatt en lengre samtale og han har observert en økt. Allerede har jeg fått verdifull tilbakemelding, jeg har blitt vist og forklart hvordan noe av min adferd har vært kontraproduktiv. Vi har diskutert lenge hvordan man som trener skaper et læringsmiljø og relatert det til min praksis. Disse tilbakemeldingene er verdifulle på grunn refleksjonene man gjør seg i etterkant.

En av de første tingene jeg ble fortalt var at jeg i perioder oppførte meg som en ung dommer, tilbakelent og blikket i bakken. Kroppsspråk er noe jeg har vært bevisst på tidligere også, og spesielt med denne gruppen har jeg forsøkt å oppfordre til at de skal ta initiativ og ansvar. ”Det er enkelt, da må du holde kjeft” var svaret fra Marcus, og det førte til et lite aha-øyeblikk og mye refleksjon for min del. Slik jeg har gjort det hittil og som jeg har vært godt fornøyd med er å forklare noe, så kun stille retoriske spørsmål. De svarene jeg fikk var ofte de jeg ønsket, men ikke fordi de forsto det. Det ble tydelig når vi kom ut på banen senere samme økt og skulle på det. ‘Papegøyene’ fra garderoben forstod svært lite. I fremtiden bør jeg heller bygge en taktisk referanse for hver økt, gjennom video, tavle eller å vise på banen og spørre om de husker at dette skjedde ofte forrige kamp, og derfra bygge en økt. For eksempel.

Dette er ett eksempel på hvor viktig denne individuelle oppfølgningen er. På et trenerkurs med 20-200 trenere kan kursleder aldri veilede noen på den samme måten, og selv om disse er viktige for påfyll av teoretisk kunnskap er det ikke mulig å skreddersy budskapet til alle.

Læring er ikke behagelig, for det innebærer å bli bevisst over at du gjør noe feil. Den som tror han vet alt og lukker ørene for tilbakemeldinger lærer aldri. Jeg var noe usikker på hva som var i vente før jeg kontaktet Marcus, men resultatet er det ingen tvil om. Jeg er fremdeles ikke best, men jeg har fått greie på noen enkle grep som kan gjøre meg – og som har gjort meg bedre. Som Dunning og Kruger fant ut i sin forskning: om du ikke er bevisst over hva du kan og ikke er veien kort til ´Mount Stupid’, og dit vil man helst ikke.

Som del av akademiklassifiseringen kommer nå de fleste toppklubber til å ansette en trenerutvikler, en som skal arbeide med å utvikle trenere i klubb og heve kompetansen ute i samarbeidsklubbene. Det skal bli spennende å følge dette fremover, kanskje leder det til en økning av private trenerutviklere (som Marcus) tilbyr seg på markedet, eventuelt en økt konkurranse mellom de ansatt i toppklubb og disse private. Uansett vil nok igjen føre til at flere lag får bedre trenere. Forhåpentligvis.

Advertisements

Leave a Reply