Posted on 1 Comment

Temaintervju med Kai Bardal om posisjonsspill

Kai Bardal er 35 år gammel ingeniør som kommer fra Steinkjer. Han bor i Trondheim hvor han blant annet er børssetter for Adresseavisen. Dessuten er han assistenttrener i laget Kvik (4. divisjon), trener for Utleira futsal og assistenttrener for futsallandslaget. Han har vært med på å vinne seriemesterskapet i futsal fire ganger med Vegakameratene futsal hvor han også er nordisk mester fra 2014 og UEFA futsal cup-deltager fire ganger på rad.

Fotballdykkets nye skribent, Anders Johansson har stilt Kai Bardal femten temaspørsmål som har gitt grunnlaget for dette temaintervjuet. I vår mening gir svarene et omfattende innblikk i denne måten å spille fotball på, og vi håper fotballtrenere- og nerder blir fornøyde med det ferdige resultatet. Forhåpentligvis kan dette intervjuet gi en bedre forståelse av et tema mange sannsynligvis finner svært avansert og kanskje litt mystisk.

Innledning: Det er som kjent mange måter å spille fotball på. Hva man foretrekker, eller hva man ser på som mest effektivt for å vinne fotballkampen, varierer fra person til person, fra trener til trener. Ofte er fotballfilosofien også kulturelt forankret i landet og fotballkulturen man er oppvokst med og skolert i. Nederlandsk totalfotball (totalvoetbal), italienske catenaccio eller den norske Drillo-fotballen er kjente eksempler. Filosofiene representerer ulike tilnærminger mot et felles mål om å score mer enn motstanderen, forskjellene ligger i hvordan man forsøker å nå det målet: Ballbesittelse, kontringer, forsvarsspill, kynisme, estetikk … ja, variasjonene er mange. Hva som er god, riktig eller fin fotball vil for evig tid være en subjektiv vurdering, en interessant diskusjon, og et spørsmål de lærde må strides om en god stund til.

Vi har vært så heldig å få snakke med en av de lærde – i hvert fall ut i fra vårt synspunkt – om en av de dominerende filosofiene i dagens fotballverden, posisjonsspill. Trønderen Kai Bardal (35) har i et tiår studert denne måten å spille fotball på, fra han i 2007 kjøpte en bok om Louis van Gaal og Ajax-trenernes treningsfilosofier og bestilte DVD-er fra Nederland (!) for å se laget spille. Nå setter Bardal kunnskapen ut i praksis på ukentlig basis gjennom sin rolle som medtrener for fjerdedivisjonslaget Kvik. Kort fortalt er posisjonsspill et oversatt begrep fra det spanske navnet «juego de posicion», på engelsk kalt «positional play». Filosofien blir ofte – og til dels misvisende –  beskrevet som pasningsspill, «tiki taka» eller possession-football (altså ballbesittende fotball), og dens mest kjente eksekutører er blant annet Barcelona, Spanias landslag og Ajax.

Med røtter fra nederlandsk totalfotball, «grunnlagt» av Rinus Michels og Johan Cruyff, har filosofien blitt utviklet og modernisert til det den er i dag, bragt videre gjennom trenerskikkelser som Pep Guardiola og Louis van Gaal. Filosofien har også vært fundamental i historiske triumfer og store lags dominerende perioder. Hvem glemmer vel Guardiolas Barcelona-lag, som tok 14 trofeer på fire år? Siden man begynte å se posisjonsspill i sin nåværende form har spillestilen gjennom årene spredd seg utover fotballverdenen, og kan i dag bli observert i alle de største ligaene: Borussia Dortmund, Manchester City og Napoli er gode eksempler på klubber som nylig har omfavnet denne formen for fotball. At de to siste verdensmesterskapene har blitt vunnet av lag av som spiller posisjonsspill bør også nevnes i forbifarten. De regjerende mesterne, Tyskland, lot våre beste menn kjenne på hvor vanskelig det kan være å møte godt posisjonsspill i VM-kvaliken. Ikke bare én, men to ganger, og med en sammenlagt målforskjell på 9-0 i favør «Die Mannschaft».

I Norge har det til nå vært begrenset med kjennskap til denne fotballfilosofien. At vi egentlig ikke har et eget navn på den sier en del. Ingen av lagene i Eliteserien eller Toppserien kan sies å spille utpreget posisjonsspill, heller. Kai Bardal er derimot en av dem som vet en del om den nederlandsk-spanske fotballfilosofien, og den siste tiden har han latt folket få vite litt mer også. Det siste året har Bardal nemlig formidlet noe av sin viten gjennom videoklipp og -analyser på Twitter, hvilket har falt i smak hos mange. Særlig klippene hvor Rosenborgs kamper blir satt under lupen er populære, og i dag nærmer følger-antallet til steinkjerbyggen seg to tusen. Derfor ville vi høre mer om hva som ligger bak Bardals analyser, og hvordan han setter posisjonsspill til livs som trener.

Anders Johansson (AJ): Hva er posisjonsspill? Hvordan definerer du det?

Kai Bardal (KB): Først av alt: En forutsetning er at man ser det som mulig å ha ballen og at intensjonen bak hver handling og måten man spiller ballen, gjør at man kan spille seg til fordeler. Laget vil så prøve å generere disse fordelene fra angrepet starter og til det kan avsluttes. Hvis man aksepterer premisset finnes det en del prinsipper og spillemessige virkemidler som gjør det lettere å ta vare på ballen, søke etter fordeler, komme seg framover og forhåpentligvis avslutte. Posisjonsspill er å hele tiden søke etter disse fordelene.

“Et grunnleggende konsept er å prøve å tiltrekke seg motstanderen for å finne rom andre steder.”

Et enkelt eksempel er når laget klarer å lage et overtall rundt ballen. Det er det som regel ganske lett å tolke og utnytte. En annen type fordel er når en er like mange, men er overlegen i kvalitet. Hvis du har en god dribler så har du en god mulighet til å komme deg framover hvis han får ballen og det er likt antall (1×1). Så har man selvsagt posisjonsfordelen i tillegg. For å si det som Juanma Lillo: Det går an å være to forsvarere mot én angriper inne i 16-meteren, men angriperen kan være i posisjon til å skyte ballen i mål. Dette gjelder på resten av banen også. En kan «ha posisjon» og være i stand til å gjøre noe konstruktivt, selv om en hverken er i overtall eller overlegen individuelt.

Ofte prøver man å starte med et overtall bakerst. Dette bruker man til å starte ryddige angrep og lete etter overlegenheter lenger fram. Eksempelvis finner man kanskje et nytt overtall lenger fram eller en midtbanespiller i god posisjon, som igjen spiller ballen videre. Av og til hender det at man spiller seg helt gjennom, eller kan utfordre i god posisjon.

I tillegg beholder man såpass korte avstander mellom hver spiller at laget som regel er kompakt rundt ballen hvis den mistes. Da er det lett å omstille og gå for gjenvinning.

Kai Bardal profil.jpg

AJ: Hvorfor er det en gunstig måte å spille fotball på? Hva gjør det effektivt?

KB: Jeg tror det er potensielt effektivt fordi det hele handler om en systematisk søken etter fordeler. Selv om du ikke får til alt du prøver på så har du en plan og noen verktøy for å sette opp motstanderens spillere slik at de kan spilles forbi.

AJ: Hvordan ble du interessert i posisjonsspill?

KB: Den viktigste enkelthendelsen som har påvirket meg var nok da jeg var på UEFA-seminar med noen av verdens beste futsaltrenere. Den portugisiske landslagstreneren Jorge Braz hadde en økt der han kjørte 1×1 og keepere på en liten bane og knyttet alt opp mot en helt standard spillprinsippsmodell. Å se en verdensklassetrener jobbe så til de grader generelt med en så redusert situasjon traff en nerve. Etterpå grublet jeg mye på dette med posisjonsfordel.

Det har nok også vært avgjørende for interessen at jeg av andre årsaker gjorde mye hjemmelekse med noen typer basisferdigheter i en periode. Da jeg hadde skaffet meg et brukbart bilde av hvordan en kan ta mot ballen og ha en kroppsorientering og et synsfelt som gjør at en kan spille framover, ga det straks mer fornuft at en – i Cruyffs ord – «kan spille med fordel, ikke bare på grunn av pasningen, men på grunn av posisjonen sin på banen og måten en plasserer kroppen».

“Enkelte ting må man gjøre fort, mens andre ting bør skje sakte.”

AJ: Hva er viktig for å lykkes med posisjonsspill? Formasjon, spillere, treningsmetodikk etc.?

KB: Formasjon i seg selv er ikke avgjørende, men en god regel er å alltid starte med overtall mot første forsvarslinje (2×1, 4×3, 3×2 etc.). Om det ikke påvirker formasjonsvalg på noe overordnet nivå så kan det påvirke fasongen til laget under kamp. En forsvarslinje er egentlig en tenkt horisontal linje gjennom en forsvarer eller en gruppe forsvarere som er posisjonert på lik høyde i banen. Siden mange lag presser med mange spillere på samme forsvarslinje betyr det i praksis det samme som forsvarsledd i en del tilfeller.

Det viktigste med tanke på spillere er at alle sammen er komfortable med å ha ballen selv om motstanderen er nærme. Et grunnleggende konsept er å prøve å tiltrekke seg motstanderen for å finne rom andre steder. Hvis du aldri har ballen med motstanderen nært deg, er det vanskelig å flytte motstanderen dit du vil og finne rom andre steder. I min erfaring er dette ganske lærbart. Om spillerne føler de vet hvordan de skal ta mot ballen har de ganske lave skuldre for å få den selv om det kommer en forsvarer. Mye av treningsarbeidet rettes mot å kunne ha ballen og gjøre noe uten å bruke mange meter på det. Spillere som kan ta mot ballen og snu og spille videre på andre berøring, uten mellomsteg, har jevnt over litt flere alternativer og tar litt bedre beslutninger. Hver spiller må kunne lese hvor den mulige overlegenheten er.

Det er også en stor fordel å ha noen som kan gå forbi en motstander med ballen, siden det er mye lettere å angripe hvis det av og til er nok å lage en ren 1×1.

AJ: Hva med balltempo? Det er jo et begrep som går igjen blant mang en fotballtrener og -ekspert om hva som er viktig for å spille ut et lag.

“Enkelte banestørrelser i possession-oppgaver ble redusert med nesten 40 %.”

KB: Balltempo er et ord jeg aldri bruker. For det første fordi «lavt balltempo» er en konsekvens av konkrete forhold som kan påvirkes. For å ta et enkelt eksempel ser man ofte på de fleste nivå at ballen spilles ut til en back, som hverken har støtte innvendig eller bak seg. Da tar det gjerne litt tid før neste pasning kommer. Jeg synes det er årsakene og ikke konsekvensen som er viktig. For det andre fordi jeg er mye mer opptatt av at alt skal skje i riktig tempo, ikke så fort som mulig. Enkelte ting må man gjøre fort, mens andre ting bør skje sakte.

AJ: Du og hovedtrener i FK Kvik, Simon Evjen, har implementert posisjonsspill i breddefotballen. Hvordan har dere gjort dette? Kan du si litt om prosessen?

KB: Vi startet litt på nytt i januar 2016. Etter å ha mistet veldig mange av de faste spillerne i 2014 hadde vi en mildt sagt spesiell 2015-sesong, der vi slet med å stille lag selv i mange hjemmekamper. Vi byttet litt om i trenerapparatet: Assistenttrener Simon Evjen ble hovedtrener og jeg gikk fra hovedtrener til assistent. Simon har hatt hovedansvaret og lagt ned en utrolig innsats.

Intensjonen var fra dag en at vi ønsket å ha ballen, så vi tok et valg som egentlig har vært med oss siden da: Vi må tåle at det gjøres feil av og til.

Det vi startet med våren 2016 som i stor grad formet veien videre, var en såkalt «midtbaneskole». Her jobbet de som har ballen mest i løpet av en kamp med å utvikle gode vaner vi håpet de skulle få bruk for i kamp. Vi terpet først en del i isolerte øvelser på hvordan en skal snakke med bevegelsen sin når en vil ha ballen, hvordan en skal orientere kroppen og flytte hodet for å ta mot ballen og se framover og hvordan bevare balansen når man vender for å kunne gjøre andre berøring så fort som mulig. Deretter begynte vi ganske snart å øve på dette i ulike possession-oppgaver. Vi ble veldig mye bedre til dette fra vår til høst i fjor. Enkelte banestørrelser i possession-oppgaver ble redusert med nesten 40 %. Etter hvert involverte vi flere og flere og nå i 2017 har egentlig hele stallen vært gjennom mye av det samme som midtbanespillerne jobbet med i fjor. De som begynte å øve først har fått gradvis vanskeligere oppgaver på trening.

Etter en ganske ustabil vårsesong, avsluttet vi 2016 med 8 strake seiere og vant både 4.divisjonsavdelingen og KM-finalen. I de siste 7 kampene holdt vi nullen og scoret 45 mål. Ærlig talt hadde vi noen svakheter i forsvar, men de sminket vi over med å ha ballen hele tiden.

Det som kanskje tok lengst tid var å flytte fokus fra det å skape overtall med to rettvendte spillere (for å utfordre og spille fri én av dem) – og til å lage overtall bak neste forsvarslinje eller gruppevis rundt ballen. Etterhvert som vi har blitt bedre til dette har det blitt gradvis flere plassbytter og spillerne roterer en del på posisjonene.

Simon sitt utgangspunkt var egentlig en ganske tradisjonell 4-3-3, med relativt store avstander og fokus på å skape overtall i front av neste motspiller (alltid rettvendt: stoppere mot spiss, stopper og back mot ving, indreløper og ving mot back, etc.). Våren 2016 hadde vi mye ball, men slet med å ha støtte til ballfører hele tiden. Typisk sett: Hvis ballen startet på en side og vi ikke kom oss framover så ville vi vende til motsatt, mens vår dype sentral beinfløy over for å gi støtte, samtidig som motsatt indreløper allerede ventet bak neste forsvarslinje. Det ble litt for lett å presse ballen med så få spillere i nærheten og det var også ganske lett å ligge samlet og vente på oss, når vi ikke klarte å trekke motspillere mot ballen og spille forbi dem. Det må være mange nok spillere nært ballen til at hvis én eller to av spillerne blir markert, så åpner det for andre som kan få ballen.

“Intensjonen var fra dag en at vi ønsket å ha ballen, så vi tok et valg som egentlig har vært med oss siden da: Vi må tåle at det gjøres feil av og til.”

Vi var også litt spent på om vi ville klare å spille på samme måte i den mer spissede 4.divisjon, der de fleste av denne sesongens 4.divisjonslag spilte i 3. i fjor. Det har vært gledelig og kanskje litt overraskende å styre flere av kampene i minst like stor grad i år som i fjor, og til dels vinne med store siffer.

Det går nok an å komme opp på et høvelig nivå på kortere tid enn vi gjorde. Kvik er nesten et litt vanskelig eksempel, siden laget tradisjonelt er så studentpreget at opplegget blir litt amputert i deler av året. Det vises også litt på resultatene i år, der vi så langt har 10-3-0 i april-mai/september-oktober og 1-4-2 i juni-august. Imidlertid har både de lokale innslagene i spillerstallen og viljen til å være med for fullt hele sesongen økt jevnt og trutt de siste sesongene. Vi er ikke så mange signeringer fra å bli mer likt et normalt lag i denne sammenhengen. Dessuten er hele gjengen veldig lærevillige og fine lagspillere.

AJ: Hvordan ser en typisk økt ut for å øve på sentrale elementer i posisjonsspill?

“Balltempo er et ord jeg aldri bruker.”

KB: En typisk økt starter med generell oppvarming, som er den eneste aktiviteten vi har uten ball. Deretter vil vi typisk sett fullføre oppvarmingen med ball, men uten motstand. I de aller fleste tilfellene er det variasjoner over temaet pasning/snu med ball/gjenlegg/3.mannsløp. Vi er ganske opptatt av å kommunisere med pasningene, det vil si at en pasning skal spilles med en hastighet som er tilpasset situasjonen til han som tar mot den og at den i enkelte tilfeller skal gå til en viss fot. Det er for all del breddefotball vi driver med og feil vil forekomme, men vi tror likevel det er utviklende å ha gode intensjoner bak hvert trekk.

Etterpå er det som oftest en possession-oppgave, eller – hvis det forberedes kamp – spill mot mål. Spill mot mål vil gjerne skje i soner der antallet på angripende og forsvarende lag i hver sone tar utgangspunkt i det vi forventer i kommende kamp. Eventuelt benytter vi andre betingelser for å øve på et tema i mest mulig reelt spill. Til slutt er det spill mot to mål. Varighet og størrelse varierer. Som regel er veldig mye av økten utenom oppvarmingen lagt opp rundt ulike former for spill.

AJ: Hva med retning i possession-oppgavene, er det noe dere vektlegger?

KB: Det hender vi spiller possession med retning, men de fleste oppgavene er uten retning. Et eksempel på en slik oppgave er 6×3 i midtsirkelen. Vi føler vi har nok referansepunkter i en slik organisering. Spesielt siden vi jobber med akkurat det samme i spill mot mål etterpå.

(Artikkelen fortsetter under bildet)Kai Bardal futsal.jpg

Pilotkurs: Bardal instruerer Spanias U18-landslag i futsal under et pilotkurs for trenerutdannere i UEFA-regi i 2013. Treneren ved siden av 35-årigen fra Steinkjer er Javier Lozano, to ganger verdensmester i futsal som trener.

AJ: Holder du fast ved spillestilen din uansett motstander og anledning?

KB: Etter at vi kom skikkelig i gang i 2017 så har vi i stor grad holdt fast i det samme. Vi tilpasser oss riktignok litt til det vi møter for å ivareta visse prinsipper når vi har ballen, men vi føler det stadig oftere skjer fordi spillerne selv leser situasjonene som oppstår. Ellers må det jo også sies at vi legger en del flid i å vinne ballen. Hvor vi vil det andre laget skal spille, hvem som får ha ballen og hvordan vi presser varierer med hvem vi spiller mot. Det er ikke dermed sagt at det ville vært riktig for et annet lag, men for oss har det blitt den mest effektive måten å vinne fotballkamper på.

“Vi tilpasser oss riktignok litt til det vi møter for å ivareta visse prinsipper når vi har ballen, men vi føler det stadig oftere skjer fordi spillerne selv leser situasjonene som oppstår.”

AJ: Er posisjonsspill mulig å bruke på alle nivå og i alle aldre? Hvorfor/hvorfor ikke?

KB: Et helt gjennomført posisjonsspill i full skala er vanskelig nok å få til uansett hvor høyt nivået er. Det er så mange ting som må mestres av hele laget for å få det til skikkelig bra. Samtidig tror jeg at elementer vil være nyttig uansett nivå. Det er egentlig det vi har gjort selv: Startet med noen elementer og så får vi se hvor langt det går. Derfor synes jeg heller ikke det er feil eller på noe vis flaut å ha forbilder på absolutt toppnivå, selv om en selv driver på lavt nivå. Jeg ser ikke noe jålete i å prøve å lære av hvordan Iniesta snur seg med ballen.

Det er neppe konstruktivt å forvente at en skal spille på alle strenger på G14-nivå, men jeg kan ikke se noe negativt i å starte med lett forståelige prinsipp for hvordan man skal prøve å spille seg framover med ballen i laget heller.

AJ: Enkelte stempler denne typen fotball med negative begrep. Hit og dit-fotball, nonsjalant, naivt, omstendelig, dumdristig og så videre er helt vanlig å høre – selv blant fagfolk. «Tror man er Barcelona» er vel også brukt med en nedlatende betydning. Hva svarer du på slike «beskyldninger»? Hvordan forsvarer og legitimerer du din spillestil?

KB: Jeg har aldri følt noe behov for å legitimere denne spillestilen og har sjelden hatt noen trang til å kritisere andre stiler heller. Som trener uten stort ytre press på resultater er det lett å bestemme seg for at en viss stil er mest utviklende og vil gi mest glede for spillerne over tid. Selvfølgelig hører jeg en del referanser som de du nevner hvis jeg først ser fotballkamp med lyden på. At «det blir for omstendelig» eller at «det må slås flere innlegg» tar kanskje utgangspunkt i premisset at det er viktigere hvor på banen ballen er, enn hvem som har den. Lignende tanker bidro vel til betydelig suksess for norsk landslagsfotball for en del år siden. Det er mer Drillo enn Cruyff og det er ikke opp til meg å bedømme hvem som har mest rett.

Vi som vokste opp på 90-tallet leste av og til påstander om at «Brasil ville vært bedre med meg som trener» eller «Jeg ville vunnet Champions League med Barcelona». Resonnementet var trolig at kombinasjonen av spillere med så gode ferdigheter og en antatt effektiv, direkte stil ville gitt stor suksess. Jeg har aldri skjønt hvordan måten man spiller fotball på og ferdighetene man utvikler kan separeres på den måten. Du blir som regel god til det du øver på. Jeg er enig med de som sier at alle fritt må få velge hvordan de vil spille utfra hva som er mest hensiktsmessig i hver situasjon. Men for at det skal være et reelt valg, må man kanskje mestre flere ting også.

AJ: Du har jo blitt nokså kjent for blant annet dine RBK-videoer. Spiller Rosenborg posisjonsfotball? Hvordan kunne de evt. blitt bedre av å spille «bedre» posisjonsspill?

KB: Nei, Rosenborg har primært andre styrker. Ikke minst er de i norsk sammenheng ganske overlegne når det gjelder fysikk og duellspill, i tillegg til at de har Eliteseriens beste spiller i mål og mye spisskompetanse offensivt. Ofte viser pasningskartene fra kampene deres et klart fokus på å spille i en U-fasong fra side til side, slik eksempelvis Guardiola tilstreber å unngå. Rosenborg er gode på sin egen måte, jeg synes ikke det er på sin plass å foreslå noen forbedringer.

“Ofte viser pasningskartene fra kampene deres (Rosenborg) et klart fokus på å spille i en U-fasong fra side til side, slik eksempelvis Guardiola tilstreber å unngå.”

AJ: Du har også brukbar kjennskap til futsal, kan man si. Er det noen relasjoner mellom posisjonsspill og futsal du vil trekke frem?

KB: I høyeste grad! Posisjonsspillets yppersteprest Guardiola pleide å rådføre seg med futsaltreneren i FC Barcelona. Han skal også ha uttalt at «futsal er basisen i fotball». I futsal er det vanskelig å angripe effektivt med å slå langt og med en stor keeper i et lite mål må man skape klare sjanser for å score. Dermed må en konstruere angrep, på en liten bane og med motstanderen nært seg, og søke små fordeler som man bygger videre på.

Siden det er helt normalt å ha ballen nært eget mål, med motstander 2-3 meter unna seg, blir basisen kanskje enda mer avgjørende enn i fotball. I internasjonale kamper har vi trodd vi kan presse det andre laget, til vi oppdager at samtlige spillere knapt behøver 50 cm for å ta mot ballen og vende spillet. Selv i de tilfellene der du kommer deg så nært motstanderen før hans første berøring at han umulig kan ta mot med fjerneste fot, vil en profesjonell futsalspiller kunne finne på å ta mot med nærmeste fot, finte pasning tilbake og spille ballen til motsatt side, uten å skifte standfot. Da skjønner du at det blir tungt.

Prinsippene er veldig like. For eksempel forsøker man i posisjonsspill i både fotball og futsal å tiltrekke seg motstanderen med å spille korte pasninger, før man slipper fri fjernt. I begge idretter betyr dette eksempelvis at spillere dypt i banen trekker på seg motstandere som kan spilles forbi med en lang pasning (og eventuelt gjenlegg til rettvendt spiller), eller at spillere mellom forsvarslinjene flater ut det andre laget for spill i bakrom.

Dessuten: Selv om virkemidlene kan være ulike og spillene ikke alltid ser så like ut ved første øyekast, så er det som skal skje inne i hodet til spillerne ofte veldig likt. Det er ikke tilfeldig at mange av verdens beste spillere har vokst opp med futsal.

AJ: Hvordan har du lært det du vet til nå? Har du hatt noen rollemodeller eller mentorer du vil fremheve? For eksempel har vel eks-RBK-trener Bjørn Hansen vel hatt en del å gjøre med dere i FK Kvik?

KB: Det er viktig å presisere at jeg føler at jeg kan veldig lite ennå. Jeg håper jeg kan bli en brukbar trener en gang. Det skal hvert fall ikke stå på gode rollemodeller. Å få være assistent for Sergio Gargelli på det norske futsallandslaget har selvsagt vært et løft. Det har også vært godt å oppleve at andre trenere på høyt nivå har tatt seg tid til å svare på spørsmål fra en norsk amatør.

Å trene lag sammen med Bjørn var en erfaring som ikke minst forsterket en oppfatning jeg hadde begynt å bygge opp. Han tok seg alltid tid til å jobbe med basis og gode vaner, ting som få tenker på og mange kanskje tar for gitt. Jeg ser dessuten veldig opp til han som person. Han var på Kvik-kamp senest i helga og gode ord fra han betyr mye for både Simon og meg.

AJ: Hva og hvem lærer du av nå, da?

KB: Sergio Gargelli er jo en naturlig mentor for meg nå. Noe jeg setter ekstra pris på er at han legger lista så høyt. Med futsallandslaget filmer vi hvert eneste sekund av aktivitet og bruker det både som pedagogisk verktøy og for å vurdere hvordan vi ligger an. Det er lett å finne feil, men når man skal korrigere må man f.eks. se på bevegelsesmønsteret til spilleren og avdekke hva det er som gjør at han ikke ser at en medspiller er på vei inn i samme rom.

https://twitter.com/kaibardal/status/796819793781424129

Da takker vi Kai Bardal for at han stilte opp til dette intervjuet. Om du vil se (mer av) Kai Bardals analyser og videosnutter, kan du besøke hans Youtube-kanal her, eller hans Twitter-konto.

Boken Bardal bestilte i 2007, som er nevnt i artikkelen, heter «The Coaching Philosophies of Louis Van Gaal and the Ajax Coaches» og er skrevet av Henny Kormelink og Tjeu Seeverens.

Anbefalinger fra artikkelforfatteren:

For å lære mer om posisjonsspill er det flere gode bøker og internettkilder jeg vil sterkt anbefale. Pep Guardiola-bøkene «Pep confidential» og «The evolution» av Marti Perarnau er sævrt gode. Rinus Michels’ «Teambuilding» og «My turn», Johan Cruyffs selvbiografi, er også fine.

Rene Maric og Adin Osmanbasic, skribenter for den tyske nettsiden spielverlagerung.com, har skrevet detaljerte beskrivelser av posisjonsspill – på engelsk, vel å merke. De kan du lese her.

http://spielverlagerung.com/2014/11/26/juego-de-posicion-a-short-explanation/

http://spielverlagerung.com/2014/12/25/juego-de-posicion-under-pep-guardiola/

For øvrig vil jeg anbefale denne artikkelen av Jamie Hamilton om hva som er «god» fotball: https://thesefootballtimes.co/2016/05/01/what-is-good-football-the-role-of-aesthetics-in-the-modern-game/

Jonathan Wilsons bok «Inverting the pyramid» er også et must for dem som er interessert i å lese om hvordan fotballfilosofi, spillestiler og formasjoner har utviklet seg gjennom årene.

 

Fotballdykket har forøvrig også intervjuet Rune Mikkelsen om posisjonsspill og barnefotball. Det bør du lese om denne falt i smak, den kan leses her!

Advertisements

1 thought on “Temaintervju med Kai Bardal om posisjonsspill

  1. Hei.
    Takk for interessant artikkel!
    Det er nevnt en del kilder her. Vi har arrangert SEMINAR OM BARCAFOTBALL i Norge i tre år. Å lære posisjonsspill av Ex.Barcatrener Albert Puig, må vel være den mest effektive måten i Norge å tilegne seg kunnskap om denne måten å spille fotball på.

    Rune Mikkelsen
    Tiki-Taka Fotballskademi

Leave a Reply