Posted on 1 Comment

Intervju med Jonas Titland om spillerutvikling, pedagogikk og forskjellen på å trene ungdoms- og seniorfotball

Jonas startet trenerkarrieren som 15 åring, da med stort fokus på engasjement og sin lidenskap for spillet. Fremdeles sterkt engasjert, men nå med bedre pedagogisk timing og utvidet taktisk repertoar, har han mange erfaringer gjennom trenerroller i Hunstad FK, Innstrandens IL og med Røst ILs seniorlag. Han har også vært dommer gjennom mange år, og har nylig tatt UEFA B-lisensen. Disse tingene med mer er hva jeg diskuterer ham i denne samtalen. Selv insisterer han på at han er usikker på hvor vidt han er det mest interessante intervjuobjektet, men jeg er godt fornøyd med resultatet. (NB: For å holde alle kortene synlig på bordet, merk at undertegnede selv har vært trenerkollega med Jonas Titland fra høsten 2014 til sommeren 2015.)

Peder Bjugn (PB): Kan du starte med å fortelle litt om deg som fotballtrener?

Jonas Titland (JT): Jeg startet som fotballtrener og tok det som nå heter NFFs Grasrottreneren (tidligere UEFA C) vinteren 2010/11. Jeg var 15 år på det tidspunktet og fylte 16 i januar. Jeg var trener for 99-årskullet i Bodø-klubben Hunstad frem til sommeren 2014. Jeg brukte denne perioden til å finne ut hvilken type fotballtrener jeg ville bli. Sommeren 2014 var jeg for øvrig usikker på hvor mye motivasjon jeg hadde for å være trener, men motivasjonen kom tilbake i forbindelse med at jeg takket ja til å overta rollen som hovedtrener for 00-kullet i klubben. Jeg fulgte laget ut sesongen med lagets daværende trenere for å bli kjent med spillerne og planlegge den kommende sesongen.

Februar 2016 tok jeg over som hovedtrener for seniorlaget Røst (6.divisjon) og jeg trente begge lagene hele sesongen. Deretter ble guttelaget som da var 16 år overført til naboklubben Innstrandens IL for å spille junior/5.divisjon. Jeg ble med på flyttelasset, nå som assistenttrener, men fremdeles hovedtrener for Røst. Dette ble alt for mye og jeg måtte trekke meg fra rollen i Innstrandens IL etter sommeren 2017. Neste sesong går jeg sannsynligvis tilbake til Innstrandens IL, nå som hovedtrener for juniorlaget/5.divisjon. Dette innebærer at jeg trekker meg fra rollen med Røst.

Våren 2015 meldte jeg meg på UEFA B-lisens trenerkurs. Dette gjennomførte jeg i Tromsø på slutten av den sesongen. Jeg fikk 24 poeng praktisk og 21 poeng teoretisk, noe som betyr at jeg er kvalifisert til å gå videre til A-kurset senere. Så vidt meg bekjent bestod samtlige trenere dette kurset, deriblant tidligere Rosenborgspiller John Pelu, men jeg er ikke sikker på om alle bestod kravet for å få ta A-kurset. Personlig følte jeg at ble veldig ydmyk i møte med så mange dyktige trenere.

PB: Opplevde du at kurset/diskusjonene fikk deg til å revurdere din forståelse av spillet, eventuelt endre din måte å være trener?

“Det er faktisk ikke ulovlig å ha armene i dette rommet. Og hvis en støtter seg på motstanderen, og han løper eller hopper ifra, vil det fort se ut som dytting – uten at det nødvendigvis er det.”

JT: Etter kurset følte jeg at jeg var blitt mer reflektert rundt meningene jeg har. Jeg følte ikke på noen større endringer i forståelse – noe jeg ikke føler var målet med kurset overhodet. Det handlet mer om at vi som trenere skulle lære å lære bort, gjennom læringsmetoder, pedagogisk framgang osv. I starten slet jeg med å ta kontrollen på praksisøktene. Jeg ville få til så mye at ingenting gikk helt etter planen, så etter en stund forenklet jeg formidlingen min til spillerne gjennom den 12-13 minutters lange spilløkta.

PB: Du startet som trener i en veldig ung alder. Hvordan var din instinktive måte å lede på?

JT: Der og da var engasjementet måten å lede på. Jeg hadde ennå til gode å utvikle meg som trener og alt var basert på mine spillererfaringer.

PB: I hvor stor grad er engasjement fremdeles en del av din måte å lede på?

JT: Engasjementet er der fremdeles. Spesielt i siste del av pep-talken i garderoben og under spillet gang. Men det teoretiske er i større grad med nå. Det er likevel viktig å huske at spillerne ikke klarer ta med seg nye taktiske elementer rett fra garderoben og inn i kampen. Derfor er engasjementet en så viktig del av å tilføre spillerne selvtillit og selvtro. Og du, av alle, Peder, vet at jeg ikke er den stilleste treneren på sidelinja.

PB: Det er helt sant. Men er du ikke redd for at hvordan du oppfører deg på sidelinjen skal føre til at spillerne pådrar seg f. eks gule kort for deres engasjement? (altså gjennom verbalt engasjement)

JT: Fokuset mitt har de siste årene vært å pushe egne spillere og ikke dommeren. Jeg har nulltoleranse for kjeftbruk. Min egen erfaring som dommer gjør at jeg heller starter det psykologiske spillet med dommeren før kampen. Det starter med en fast en hvor jeg sier noe som “Æ ble gla når æ så d va du som sku døm. Du e jo erfaren nok til at du lar spilleran vær spontan og lar dæm vær litt borti hverandre.”

PB: Impliserer dette at dine gutter spiller relativt tøft?

JT: Tøft, men fair! Jeg er av dem som mener at det heter fotballkamp, med trykk på ordet kamp, og at man skal kjenne det etterpå. Jeg føler spillerne reagerer på denne tilnærmingen ved at de forbereder seg psykisk på at det kan bli en tøff kamp, og at de dermed viser motstanderen mindre respekt.

PB: Hvor la du lista da du selv dømte?

JT: Nå er det noen år siden jeg dømte sist da, men la gå; Jeg mener at det skal være lov med litt fysisk kontakt, det vil si at man er litt borti motstanderen i taklinger. Det er greit! Samtidig er det mange som roper på dytt i rygg bare de ser en arm mellom spiller og motstanderens rygg. Det er faktisk ikke ulovlig å ha armene i dette rommet. Og hvis en støtter seg på motstanderen, og han løper eller hopper ifra, vil det fort se ut som dytting – uten at det nødvendigvis er det.

Samtidig irriterer det meg grønn når linjedommere venter helt til spillerne er borti ballen før de vinker for offside. For det første så gjør det at spillerne kanskje løper 30 meter uten grunn. For det andre så skaper det kan hende farlige situasjoner med dueller som kunne vært unngått. De fleste dommerne jeg har snakket med hevder at offsiden kun er straffbar når en spiller deltar aktivt i spillet ved å spille eller berøre ballen. Hvis de hadde lest hele regel 11 (offside), så står det blant annet: “(…) Eller forstyrrer motspiller ved å; utfordre en motstander om ballen.

PB: Hvordan er balansen din på feltet mellom aktiv pedagogikk (f. eks instruksjon eller stille spørsmål) og å forholde deg rolig og “la det skure og gå”?

JT: Jeg prøver å unngå øvelser mest mulig. Da kjører jeg heller en ekstra lang spilløkt hvor det er mange stans i starten frem til spillerne får til det jeg ønsker. Når det begynner å sitte, lar jeg spillet gå mer og mer av seg selv. Da kommer fasen hvor jeg kan gå over til å dirigere enkeltspillere. Det er selvsagt trenere som mener det er viktig med øvelser for å trene på isolerte hendelser. Jeg mener at dette blir for kunstig, for lite kamplikhet. Det gjelder å gjøre tilpasninger, retningslinjer som i min mening skaper relevante situasjoner mest mulig tilnærmet kampsituasjon. For eksempel ved å si at de skal spille fremover/direkte for å tvinge frem ballbrudd. I så måte kan man trene på omstilling både offensivt og defensivt.

PB: Synes du det er enklere å snakke til en samlet gruppe eller enkeltspillere?

JT: Jeg merker det er viktig at man kommuniserer kort og enkelt til en samlet gruppe, og så bør man gå på enkeltspilleren eller lagdelen det gjelder dersom noe skal kommuniseres på detaljnivå.Jonas T

PB: Jeg kjenner deg som en ganske detaljfokusert person. Er det vanskelig å la være å gå på detaljnivå også i kommunikasjonen til samlet gruppe?

JT: Det er alltids lett å la seg rive med, men jeg prøver å unngå det. Ved stopp i en spilløkt ønsker jeg å ikke stoppe spillet mer enn 10 sekunder. Da bruker jeg heller flere stopp på å få formidlet alt. Underveis i stoppene er det viktig å lete etter signaler i spillernes kroppsspråk, som for eksempel å få øyekontakt, og derigjennom se at de enten forstår, eller i minste se at noe går opp for dem.

PB: Er det noen spillere eller spillertyper som er viktigere å kommunisere mye med enn med andre?

JT: Jeg mener man bør kommunisere mer med spillere som er usikre for å få dem til å føle seg mer sikker, som igjen bygger selvtillit.

PB: Hva kan man si for å bygge selvtillit?

“Jeg prøver å unngå øvelser mest mulig. Da kjører jeg heller en ekstra lang spilløkt hvor det er mange stans i starten frem til spillerne får til det jeg ønsker. Når det begynner å sitte, lar jeg spillet gå mer og mer av seg selv. Da kommer fasen hvor jeg kan gå over til å dirigere enkeltspillere.”

 JT: Vanskelig å spesifisere da det er veldig individuelt, men mye går på det å fortell at spilleren er god nok, samtidig som at man forklarer situasjoner slik at spilleren føler at han vet hva han skal, noe som gir en viss trygghet.

PB: Hvordan ville du argumentert for og imot at du utøver en demokratisk lederstil?

JT: I kamp- og treningssituasjon er jeg åpen for at folk kommer med innspill, men jeg forventer at det er det jeg sier som skal bli gjort. Når det er sagt, så er jeg åpen for å diskutere fotball når det ikke går ut over effektiv treningstid og liknende. Jeg liker at spillerne tør snakke med meg, og jeg kan godt delta på FIFA-turnering på fritiden. Men i fotballen har alle forskjellige roller og akkurat nå er det jeg som har trenerrollen og dermed bestemmer. Før jeg gikk tilbake til Innstrandens IL, snakket jeg med flere av de viktige typene i Innstrandens før jeg bestemte meg for å gå tilbake, fordi jeg ville bare gå tilbake dersom det var noe spillerne ønsket.

PB: Er du enig i påstanden om at trenere som ikke står for en moderne varm, inkluderende, spørrende tilnærming blir litt uglesett av trenerne som gjør det?

JT: Ikke nødvendigvis. Mye kommer an på spillernes nivå samt trenerens tidligere erfaring. Når det er sagt så har den spørrende tilnærmingen blitt et ganske godt spredt budskap.

PB: Hva er din erfaring med spørrende tilnærming? Klarer du se positiv effekt av tilnærmingen over tid? (som du er sikker på er et resultat av denne tilnærmingen)

JT: Jeg har merket at i den spesifikke situasjonen spillet fryses, så fungerer den spørrende og forklarende tilnærming ganske likt. Disse tilnærmingene gjør at spillerne forstår i den spesifikke situasjonen de er i. Med spesielt spørrende tilnærming føler jeg at spillerne selv utvikler evnen til å se det store bildet – de forstår sammenhengen oftere. Det merkes også at når jeg har brukt spørrende tilnærming over tid, så tar spillerne ting enda kjappere i fremtiden.

PB: Jeg vet at du har en historie om en spiller du har trent som gikk fra “verst til best”. Kan du gi leserne et innblikk i historien samt dine refleksjoner rundt den? Var der for eksempel noen tegn i forkant som tilsa at han hadde det som skulle til for å ta kjempesteg over kort tid?

JT: Ja, jeg hadde en spiller som var blant de dårligste teknisk og fysisk. Men han var alltid 100 % fokusert på trening. Han ble da belønnet med å få starte kamper. Da kom selvtilliten og gleden! Han begynte å løpe til og fra treninger. I Bodø trener man ofte på forskjellige baner, og noen ganger var det sju kilometer fra huset hans og til trening! Han utviklet seg til å bli av de bedre i sin posisjon i løpet av få år!

PB: Hvorfor tror du han var den som tok steget? Føler du dette var et resultat av ham selv og hans egenskaper, eller kunne det vært hvem som helst av de “svakere” spillerne på laget?

JT: Man må ikke finne på å si at denne spilleren hadde fotballtalent. Han hadde treningstalent, treningsvilje! Jeg vil si at det var han, individuelt, som var utslagsgivende!

PB: Hvordan vil du definere fotballtalent?

JT: Å ha fotballtalent deler jeg opp i to deler: Teknisk og taktisk. Og spør du meg så må man være god på begge for å være et ordentlig fotballtalent! Det å være teknisk god med ballen har lite å si hvis man ikke vet hva man skal gjøre med (og uten) den. For øvrig kan særdeles gode ferdigheter innen teknikk eller taktikk kompensere for mangler av det andre.

PB: Både du og jeg har vært trenere sammen med Frank Aas, kampansvarlig i Nordland Fotballkrets og erfaren fotballtrener. Hva har du fått ut av å jobbe med ham?

JT: Frank er svært dyktig! Med over 35 års erfaring som trener har han lært mye om hva som fungerer og ikke! Spillerne elsker Frank. Han holder ting enkelt, uten for mye taktikkeri og fiksfakseri, samtidig som han kjører enkle, men gode øvelser i trening. Øvelser han av erfaring vet gir effekt.

PB: Hvor mener du din svakhet som trener ligger?

JT: Jeg føler selv at min største svakhet er at jeg vil for mye, og da blir det noen ganger for komplisert for spillerne. Det kan være i tilfelles hvor jeg ber spillerne gjøre noe som jeg selv tenker på som en selvfølgelighet, mens de kanskje aldri har tenkt tanken. For eksempel bevegelser når spesifikke situasjoner oppstår.

PB: Når du nå snakker om svakheten å ville for mye, og som du nevnte i sted angående hvor flink Frank Aas er til å holde ting enkelt. Tidligere landslagstrener i skihoppingen, finnen Mika Kojonkoski sa at “normal is enough”. Jeg tenker det er interessant å trekke en parallell her, fordi lite er vanskeligere enn å gjøre ting enkelt. Tenker du det er dette som skiller de virkelig gode trenerne fra de gode?

JT: På den måten vil jeg si at det skiller trenerne i ungdom- og utviklingsfotballen. På toppnivå igjen vil jeg si at det kreves mer av spillerne for å forstå: På toppnivå må spillere forstå – det er deres eget ansvar å utvikle egen forståelse. Der er spillerne ansvarlig for egne tekniske som taktiske ferdigheter i større grad.

PB: Du har massevis av erfaring med ungdomsspillere, men også litt erfaring med seniorfotball i Røst. Hvordan er det forskjellig å jobbe med et seniorlag i forhold til ungdomsspillere?

JT: Først og fremst kan jeg påpeke at blant 15 åringene er det fremdeles mange som spiller fordi det er sosialt, mens i junior- og seniorfotballen finnes flere spillere som vil spille fotball bare fordi de elsker sporten. Det at vennene spiller er bare en bonus.

Framgangsmåten blir fort helt annerledes. Seniorspillere som har fortid i Glimt kan du snakke til på en helt annen måte enn du kan med ungdommer. Dette gjelder både forståelsesaspektet, men også når man sier noe for å få dem til å ta seg sammen. Samtidig er det også seniorspillere som ikke tåler kritikk fra medspillere. I seniorfotball, med spillere fra 16 til 36 år gamle, så er blir det raskt mest hensiktsmessig å ha størst fokus på det taktiske – kall det gjerne god samhandling. Det jobbes lite med individuelle ferdigheter sammenliknet med relasjonelle og strukturelle ferdigheter. Man kan si at det alltid er viktig å trene på basisferdigheter som pasning etc. men beste måten å bli god på pasninger i kamp er å trene på pasninger direkte i spill.

PB: Vi var inne på pedagogikk og evnen til å gjøre ting enkelt. Fikk du i større grad høre det dersom de voksne mennene ble utålmodige med din pedagogikk, og ikke syntes ting gikk fort nok? Eller var de tålmodige og lyttet til det du hadde å si eller vise?

JT: Ja, det blir på en måte riktig å si at jeg måtte bruke en enklere pedagogisk tilnærming. Med flere rutinerte spillere så måtte jeg nesten utelukkende bruke flytende coaching, noe som holdt for mange av dem. Da hjalp det å ha rutinerte spillere som hjalp til å dirigere lagkameratene rundt.

PB: Du har aldri trent et juniorlag før. Hvis det blir sånn at du ender opp som hovedtrener for Innstrandens juniorlag, tror du det vil være flest likhetstrekk med å trene 15 åringer (som du gjorde i Hunstad) eller et seniorlag (Røst), og kan du trekke fram noe du har lært gjennom din rolle for Røst som du kan ta med deg inn i jobben som trener for juniorlaget?

JT: Det er mange likheter med å trene junior/senior i forhold til å trene 15 åringer. Det jeg har lært en del om i seniorfotballen er viktigheten av å kunne legge om taktikken etter motstanderen, og jeg har lært viktigheten av å ha en plan B.

PB: Men viljen til endring har du hatt hele tiden, det føler jeg er en del av din trenerprofil. Har du kanskje blitt flinkere til å gjøre det riktige taktiske valget?

JT: Jeg føler at jeg har blitt flinkere å ta motstanderen inn i vurderingen for hvordan taktikken skal bestemmes og legges fram for spillerne, samtidig som jeg har lært mye om hva som fungerer mot hva.

“Det er en spesiell følelse når du føler at taktikken er avgjørende for kampens utfall.”

PB: Hva er noen typiske taktiske endringer som går igjen at du har måttet gjøre underveis i kamper når du har startet kampen med plan A?

JT: Mye går på valg av presshøyde. Skal man tvingJonas Titlande motstander til å slå langt fra avspark etc.

PB: Som trener står du for filosofi om å ville spille, ikke sparke fotball. Samtidig mener du at man skal gjøre hva man kan for å vinne serier og turneringer. Har du noen eksempler på ganger hvor dette har ført til en interessekonflikt?

 JT: Først vil jeg si at jeg mener det er dumt hvis man har raske spillere og ikke utnytter disse. Og, i kamper hvor en merker at motstanderen spiller ball i hatt mot oss eller man får en mann utvist, så vil ofte det taktisk smarteste valget være å tette igjen bak og sparke opp på spiss. I kampen Drag – Røst gikk vi til pause hvor Drag ledet 2-1. De rundspilte oss i førsteomgangen. Derfor la vi om til formasjonen 4-5-1 og ønsket å sparke langt på spiss. Da Drag økte ledelsen til 3-1, og vi fikk en mann utvist, begynte det å se mørkt ut. Men vi klarte å redusere og deretter utligne mot et i utgangspunktet bedre lag, som også sannsynligvis hadde mer krefter igjen (siden de spilte med en mann mer). Vi gjorde det basert på enkel kynisk fotball. Vi spilte andreomgangen med 10 mann, og den resultatet i den omgangen ble 2-2 – dermed vant de 4-3.

PB: Hvordan vil du beskrive følelsen av å være trener i slike taktiske bataljer?

JT: Det er en spesiell følelse når du føler at taktikken er avgjørende for kampens utfall. Samtidig som en ikke skal glemme at det har ikke noe å si hva jeg som trener sier, hvis ikke spillerne er villig til å yte den innsatsen som trengs for å lykkes.

PB: Avslutningsvis tenker jeg det er å naturlig å spørre deg om hvilke råd vil du gi til trenere som starter sin trenerkarriere som tenåringer, slik som du selv gjorde?

JT: Vær ydmyk og lytt til dem med mye erfaring sier, uansett om du er enig eller ikke. Trenere blir aldri ferdig utlært, vær derfor ikke redd for å prøve nye ting. Tør å stå før egne meninger og valg. Alle kan gjøre feil, også treneren! Så tenker jeg det er viktig å huske at ingen blir stjerne over natta, så tålmodighet er nøkkelen. Under studie av andre trenere er det lett å se hva man ville gjort annerledes, men det er ikke først og fremst derfor du bør se hva andre gjør. Jeg tenker det viktigste er å hente ut det som man synes er bra hos andre. Et siste tips er at respekt er ikke noe unge trenere får automatisk – det må fortjenes, selv om det kan ta tid. Gi derfor ikke opp.

Da takker jeg Jonas Titland for at han stilte velvillig opp på dette intervjuet med Fotballdykket, og ønsker ham lykke til i framtiden!

1 thought on “Intervju med Jonas Titland om spillerutvikling, pedagogikk og forskjellen på å trene ungdoms- og seniorfotball

  1. […] Intervju med Jonas Titland om spillerutvikling, pedagogikk og forskjellen på å trene ungdoms- og … […]

Leave a Reply