Posted on Leave a comment

Kan trenere peke ut talent?

Da jeg i vår var trener i Nessegutten i Levanger holdt studentene i kroppsøvingsfag ved Nord Universitet på med en oppgave hvor de forsket på trenernes syn på talent, eller noe i den duren. Som trener for G-16 fikk jeg tre forespørsler som jeg takket ja til. For øvrig krasjet tidspunktet for to av gruppene, så den ene gruppa kom ikke til meg. I denne reportasjen skal jeg fortelle om min erfaring men den ene gruppa.

Temaet for intervjuet var trenernes syn på talent og talentbegrepet. Gruppa brukte litt tid på å sette opp mobilkameraet for å filme samtalen som notat, og kanskje også for å vise fram under en framføring hvis de hadde behov for det. En av studentene stilte spørsmålene de hadde planlagt, og de fire-fem andre satt og lyttet. Dette scenarioet er det nærmeste jeg har kommet å være topptrener, og jeg innrømmer at det føltes litt kult. Jeg mener, det er alltid kult å bli intervjuet i et tema en føler at en mestrer (og føler at du mestrer bedre enn tilhørerne). At jeg også var eldre enn dem gjorde at jeg satt der, ganske høy på meg selv. Men som vi vet, det kan være risikabelt å sitte på sin høye hest, og dette kommer jeg nærmere innpå mot slutten av reportasjen.

“Hvordan definerer du talent?” spurte de. Jeg forklarte at jeg mener mange bruker dette begrepet feil, og at for meg betyr talent enorm vilje til å bli bedre. Med andre ord handler det om mental styrke og indre motivasjon. Svaret mitt på det spørsmålet var så langt at de sa at jeg hadde svart på de fleste oppfølgingsspørsmålene deres. Jeg mener, jeg var i hvert fall fem minutter inne på Ødegaard-temaet og litt om boka “Bounce” av Matthew Syed, som vi i Fotballdykket-redaksjonen liker særdeles godt.

“Etter trening, hvor det hadde vært tydelig at denne spesifikke spilleren var relativt god, så fikk jeg spørsmål hvorfor jeg ikke pekte ham ut.”

Studentene observerte også treningen vår, stilte spørsmål til meg ved behov for så å intervjue enkelte spillere etter treningen. Underveis i treningen kom jeg til å tenke over at jeg var brennsikker på at jeg, og de fleste andre norske grasrottrenere, ikke er i stand til å peke ut hvem av spillerne som kommer til å bli best i framtiden. Men, når jeg nå reflekterer; denne påstanden må da være en motsigelse av min tidligere påstand om at talent vises i form av spillernes indre motivasjon? Jeg forklarte for eksempel overfor studentene at jeg mener at jeg definitivt kan peke ut enkelte som definitivt ikke kom til å bli best. Men, må det ikke fungere begge veier for å være logisk? Altså, jeg kan ikke peke ut hvem som ikke lykkes uten også å si hvem som kan lykkes? La oss reflektere litt rundt dette temaet før vi fortsetter reportasjen:

Jonas Titland

I Fotballdykkets intervju med Jonas Titland fortalte han om en av hans erfaringer hvor en tilsynelatende svak spiller i løpet av en toårs-periode gikk fra verst til best. Du kan selvsagt lese mer om Jonas tanker rundt dette i intervjuet.

I et annet Fotballdykket-intervju med portugisiske Bruno Filipe Reis stilte jeg følgende spørsmål: “Med mer innsikt i mentale mekanismer, tror du at din gjetning om spilleres potensial er mer treffsikker nå enn tidligere?”

Han svarte som følger: “Definitivt. Fordi jeg har nå bedre forståelse av hvordan spillere reagerer på visse tilbakemeldinger. Avhengig av hvor hardt spillerne jobber og hvordan de utvikler seg, så har jeg i dag større sjanse for å gjøre gode gjetninger enn tidligere. For ti år siden ville jeg ikke hatt en sjanse til å gjøre en treffsikker gjetning om potensial.”

br4

Levanger: Før treningen ble jeg også bedt om å peke ut tre de spillerne på laget som jeg mente hadde mest talent. Først ytret jeg at jeg ikke ønsket dette, men de ba så pent og påpekte at dette bare var for kuriositetens skyld. Jeg pekte så ut den spilleren som var på den aktuelle treningen som jeg var mest sikker hadde mer talent enn mange av de andre. De to spillerne andre tok jeg litt på må-få.

Før intervjuet hadde jeg kontroll på hvem av spillerne som var kommet. Men siden intervjustart og treningens start kom en ny spiller – en spiller jeg nok ville plukket ut som har sterk, indre motivasjon. I og med at jeg ikke hadde trodd denne spilleren skulle komme på akkurat denne treningen, så hadde jeg ikke pekt ut ham som et talent. Etter trening, hvor det hadde vært tydelig at denne spesifikke spilleren var relativt god, så fikk jeg spørsmål hvorfor jeg ikke pekte ham ut. Jeg fortalte at jeg ikke trodde han skulle delta, og sa at jeg nok ville pekt ham ut hvis jeg visste at han ville være der.

Så mye for treneren (kremt; hykleren) som er brennsikker og bastant på at man ikke kan peke ut hvem som blir best, men likevel blir irritert fordi han ikke hadde pekt ut en spiller som kom litt for sent, men som han definitivt skulle ønske han hadde nevnt på forhånd!

Leave a Reply