Posted on Leave a comment

Intervju med Øyvind Godø   

Over en periode har jeg bitt meg merke i at dagbladet.no har publisert noen lengre saker om fotball, hvor journalisten har gått mer i dybden enn mange av nettartiklene som publiseres om fotball og sport. Disse artiklene har vært en fornøyelse å lese, og som regel har det stått navnet Øyvind Godø i bylinen. Jeg ble nysgjerrig på denne journalisten, og har derfor valgt ham som emne for dette Fotballdykket-intervjuet. La oss gå litt i dybden på journalisten med dybdestoffet om fotball og sport:

Peder Bjugn (PB): Hva er ditt ansvarsfelt og hvilke oppgaver har du i Dagbladet?

Øyvind Godø (ØG): I Dagbladet må man være allsidig og jobbe med mange ulike felt, men mitt største ansvarsområde er langrenn, som jeg dekker året rundt, både innlands og utenlands. Fotball følger dernest som idretten jeg jobber nest mest med, primært norsk, men også engelsk gjennom Fantasy Premier League-programmet Gameweek. Dopingtematikken, treningsfilosofi og større temasaker som tar for seg ubesvarte spørsmål og de store linjene, står også høyt på agendaen.

PB: Hvordan var din inngang til journalistfaget?

ØG: Inngangen til yrket var en kombinasjon av mine største interessefelt: trening, idrett, formidling, kreativ tenkning og et ønske om å finne svar. Inspirasjon fra min fadder Guro Fostervold Tvedten spilte også positivt inn. Etter noen år hvor jeg skrev på et fotballnettsted, fikk jeg jobb i Sunnmørsposten som 16-åringen. Da jeg ble feiltrent/overtrent og måtte legge egen idrettskarriere på is, åpnet det opp for å rendyrke sportsjournalistikken.

PB: Hvordan er det å være sportsjournalist?

ØG: Livet som sportsjournalist er spennende, variert, givende, utviklende og gir meg mye positiv energi. Jeg får oppleve idrettsverden fra innsiden, se hvordan enerne tenker, kjenne på nærværet, danne sosiale relasjoner, samtidig som det gir et kick og utvikler meg på mange ulike måter.

PB: Hvordan føler du at du som sportsjournalist påvirkes av presseetikk?

ØG: Sportsjournalistikken er veldig variert, hvor vi kommer inn på omtrent alle ulike felt i samfunnet. Etikken er sentral i alle faser. Vi jobber med menneskeskjebner, og det menneskelige perspektiv er helt essensielt. Uten god etikk i ryggmargen kan man ikke operere i en slik jobb hvor man sitter med så mye definisjonsmakt.

PB: Har du gjort noe feltjournalistikk? Merker du i så fall forskjell på norske og utenlandske sportsjournalister hva etikk angår?

Øyvind Godø.jpg

ØG: Jeg ønsker ikke å generalisere, men jevnt over opplever jeg at norske medier er mer opptatt av etikk enn hva tilfellet er i mange andre nasjoner. Dette varierer selvfølgelig fra avis til avis og journalist til journalist, men jeg opplever at svenske, finske og danske medier oftere beveger seg på feil side av den etiske grensa enn de norske, blant annet når det gjelder faktasjekk, sannhetskriterier, menneskelige hensyn og tilsvarsrett. Det er viktig at vi ikke beveger oss i samme retning som engelske medier.

PB: Du skriver noen artikler som er spesielt lange og dyptgående til å være nettsaker på dagbladet.no. Hvilke forbilder har du innen journalistikken, og hva er viktig for deg når du produserer journalistikk?

ØG: Det er viktig for meg å bidra med noe nytt og forsøke å utgjøre en forskjell.  Sitatjournalistikk gir verken meg eller leserne noe som helst. Jeg prøver å tenke kreativt, alternativt og finne svar på spørsmål som leserne lurer på eller burde lure på. Jeg vil gå i dybden på temaer som kan bidra til å belyse nye, viktige sider som kan gi en endring i positiv retning.

PB: Du sier du går i dybden på temaer. Hvordan gjør du det? Leser du forskning, snakker med kvalifiserte folk, statistikk …?

ØG: Jeg funderer på mye forskjellig innen idrettens verden og går i dybden på det jeg tror mange også vil være interessert i å få svar på. Ofte lager jeg mine egne statistikker og graver fram eget tallmateriale for å få svar på egne hypoteser. Et mangfold av kvalifiserte, uavhengige kilder og forskning – med et nødvendig kritisk blikk – er også viktig. Men det aller mest sentrale er rett og slett å snakke med folk. Mange folk. Da kommer man inn på et stort mangfold av ulike temaer og får opplysninger som man kan bygge videre på og jobbe tettere inn mot. Her må man være våken og selektiv.

PB: Journalister får som regel en del “inside information”. På generell basis, hvor mye mer vet du om situasjoner enn hva du skriver i artiklene?

ØG: Som journalist vet jeg ofte mer enn det jeg kan skrive. Det er her det etiske er så viktig. Hva har offentligheten rett å vite? Hva er relevant? Hvem må beskyttes mot seg selv? Er opplysningene vi sitter med faktasikret?

PB: Fotballprofiler tjener som regel ganske bra og har en større medieprofil enn mange andre idrettsutøvere. Er det noen forskjell mellom å intervjue fotballprofiler sammenliknet med andre?

ØG: Ja, det er forskjeller, men jeg vil ikke generalisere og plassere personer inn i grupper og båser. Først og fremst er det store individuelle forskjeller innad i idretten, enten det gjelder, fotball, langrenn eller friidrett. På generell basis synes jeg det er tendenser rundt ulikheter mellom utøvere i individuelle idretter og lagidretter. Man påvirkes av de eksterne faktorene, som viktigheten av selvstendighet og egentenking i egen idrett, samt aspekter som status og økonomi.

PB: Hva slags ulikheter har du merket mellom utøvere i individuelle idretter og lagidretter?

ØG: Ofte er utøvere i individuelle idretter mer selvstendige, dedikerte og selvbevisste. En utøver fra en lagidrett kan i større grad gjemme seg i mengden og bli trent og hjulpet delvis fram av andre, hvis man har et stort fysisk og teknisk talent. En utøver i en individuell idrett må først og fremst ha et treningstalent, en evne til å jobbe strukturert og målbevisst og vite hva man driver med. Det gjenspeiler seg ofte i hvordan vedkommende fremstår utenfor idrettsarenaen også.

PB: Hvordan vil du beskrive fotballprofilene du ofte omgås? Er det ting som går igjen, kjennetegn på at akkurat disse er i fotballbransjen? – måten de snakker på, ter seg, floskler osv.

ØG: Som sagt er det store individuelle forskjeller, men det er jo en tendens til at de som sjelden får oppmerksomhet, ofte kan være mer positive og imøtekommende i intervju. Men her er det mange unntak begge veier. En del klisjer går igjen hos majoriteten. Enkelte har en tydelig tanke om at det er best å holde sterke meninger internt og gjentar de samme klisjeene om og om igjen, med vage, forutsigbare budskap. Andre er langt mer frittalende, noe som er befriende for alle som jobber i mediene.

PB: Hva tenker du gjør at noen er frittalende, mens andre er reserverte? Kan der være noen sammenheng mellom personlighet og prestasjoner?

ØG: Det har vel mest med personlighet å gjøre, hvor utadvendt man er og om man har noe eksponeringsbehov eller ei. Samtidig: En utøver som får veldig mye oppmerksomhet og trøkk, vil ofte ha et ønske om å være mindre synlig. En utøver som trenger mer oppmerksomhet, må by på seg selv for å øke sin egen markedsverdi.

PB: Når du nå har hatt kontakt med ulike idrettsutøvere, har du lært noe av dem som du tenker kan være nyttig eller relevant for trenere og utøvere som er ute etter tips til forbedring?

ØG: Vær ydmyk. Lytt til andre kompetente fagfolk. Sjansen er liten for at du vet best og at du kan finne alt kruttet på nytt. Som regel er det noen du kan lære av på de ulike områdene. Samtidig må man – på enkelte felt – tørre å tenke nytt og være eksperimentell. Det kjenner de fleste enere i ulike idretter. Impulser på tvers av ulike idretter kan være hensiktsmessig, når vi vet at norsk idretts suksess i stor grad er tuftet på vår allsidige og helhetlige tankegang. En utøver vil ikke prestere om ikke mennesket er ivaretatt. Hva kan vi lære av hverandre? Hvordan kan individualistene bygge hverandre opp som et lag, og hvordan kan lagspillerne lære av individualistenes selvbevissthet og struktur?

PB: Hva er det beste og verste med jobben din?

ØG: Det beste er at jeg får jobbe med lidenskapene og interessene mine, samtidig som at jeg får frihet til å jobbe selvstendig, variert, kreativt og med mine egne ideer. Det verste er at jeg må pensjonere meg om rundt 40 år.

 

Advertisements

Leave a Reply