Posted on 1 Comment

La barna slippe maset om hvordan ting var før

Dette er en gjesteartikkel skrevet av Tomas Evanger, ansvarlig for spiller- og trenerutvikling i barneavdelingen i norsk toppklubb og bidrar som trener og grasrottrenerveileder i krets. Han har erfaring som utviklingsansvarlig for barnefotball i bredde- og toppklubb og trenerbakgrunn i Spania. I tillegg står han bak siden fotballutvikling.no. Tomas og jeg møttes for første gang på UEFA B samling i Tromsø, hvor vi begge tilfeldigvis spiste en grytidlig frokost for å jobbe med egne prosjekter. Slik skulle det ikke gå, da vi heller satt å diskuterte spillerutvikling hele morgenen – og har holdt samtalen gående siden. – Jonas Munkvold

 De fleste av oss voksne anser oss selv som uvanlig flinke til å være objektive, og vi oppfatter gjerne dette som en konsekvens av “å ha blitt voksen.”

Å være objektiv er altså for mange ikke en menneskelig egenskap som må tilegnes og opprettholdes, men heller en automatisk evne til å reflektere logisk og fornuftig som vi alle får tildelt fra naturens side. En slags default-innstilling som vi allerede har når vi kommer med storken, med en innebygd timer som slår inn på et tidspunkt. Omtrent som at alle mennesker er programmerte til å like rødvin, løk og countrymusikk når de når en viss alder.

Vi voksne må oppleves som drøye å være rundt til tider, og da særlig når nettopp det at vi er voksne brukes som grunnlag når vi gir råd, diskuterer eller veileder. Den eneste grunnen til at barn ikke oftere anklager oss for å belære dem er at de ikke har det ordet i sitt vokabular enda. Det kommer med rødvinen, løken og countrymusikken. Men hadde de kunnet bruke det ville vi nok hørt det ofte.

De som ønsker å polarisere diskusjoner om fleridrett, tidlig spesialisering og elitesatsing er flinke til å pensle et bilde som mange kjenner igjen og dermed godtar som vanligere enn det er – nemlig den stereotype pappaen som lever sin egen fordums idrettsfadese ut gjennom sønnen og pisker han frem mot en åpenbart uoppnåelig fotballkarriere som gutten ikke engang ønsker. De fleste som har vært trenere eller fotballforeldre i endel år har møtt et par sånne så den kjøper vi tvert.

Det er jo i seg selv en kuriositet, det at vi mennesker så til de grader er disponert for å fokusere på unntakene og slik tillegger enkelttilfellene for stor betydning når vi gjør oss opp en mening om hva som er vanlig. Men dette innlegget skal ikke handle om ekstremene. Det er oss voksnes generelle bruk av fortid ovenfor barn som jeg vil til livs, for jeg mener at i fotballutvikling gagner det ingen å gi barna inntrykk av at vi voksne synes alt var bedre før og at barn idag har det for enkelt og er for fisefine.

Det de aller mest vil er jo at vi skal synes at fotballen som akkurat de er med på idag er helt fantastisk.

Barna som med stor iver deltar på fotball bør få slippe å høre om hvor heldige de er og hvor godt de har det. Hvorfor maser vi så ofte om det? Synes vi selv det er vidunderlig når våre egne aldrende foreldre drar igang sine flashbacks om gamle dager, om hvordan de klarte seg helt fint uten mobiltelefon, sydenturer og gassgrill? Lytter vi og trygler om mer eller leter vi etter en utvei? Hva får oss til å tro at våre barn heller vil høre om hvor heldige de er, enn hvor flinke de er?

Jeg vokste selv opp i en kjedelig og klimatisk uattraktiv bygd i utkant-Troms hvor det eneste man kunne drive med var fotball, men hvor det sjelden var idealforhold for akkurat det. Og det var nettopp i den tida hvor vi kun hadde en tv-kanal, og lenge før internett og mobiltelefoner var oppfunnet. Faktisk var det den siste kommunen i Norge som byttet fra sveivtelefon til sånn med taster, så dersom jeg ønsker å videreformidle et inntrykk av hvor tøffe kår vi hadde det de åra jeg var barn har jeg – som alle voksne – virkemidler i fleng. 

Jeg kan fint meisle en bakgrunn for en god historie, med ublidt vær og dårlige baner om jeg vil. Vi trente og spilte alltid på grus og iblant også på asfalt, og det fantes ikke innendørshaller. Esso hadde hver høst spesialtilbud på å skyte bilpigger inn i gamle fotballsko, og vi trente både på blankis og i dyp snø. Jeg kan vise frem et arr over venstre øye for å visualisere en historie om stupheading som møtte avklaring, og fortelle om baner som lå så nærme fjæra at man måtte ro etter ballen midt under kamp. Eller en trist historie om en bane som lå så nærme veien at en medspiller ble påkjørt midt under kamp.

Jeg kan fortelle om fotballsko og fotballer som gikk i arv eller som vi brukte til de nesten ikke hang sammen, og jeg kan more lyttere med beskrivelser av trenere som møtte i kjeledress til kamp – rett fra sjøen eller fra fjøset – og hadde en grad av fotballkunnskap og en tilnærming til veiledning som like tydelig som kjeledressen vitnet om mangler i forhold til oppgaven de hadde påtatt seg. Dersom noen er interesserte kan jeg fint fylle timesvis med memoarer som underbygger at det nesten er et under at jeg endte opp som fotballspiller som voksen. Jeg trenger faktisk ikke overdrive mye før tilhørere antakelig synes det er et under at jeg i det hele tatt lever.

På samme vis har jeg som voksen en tilsynelatende utømmelig harddisk med bilder som gjengir egen barnefotball som noe unikt, romantisk og uforglemmelig. Der ligger det scoringer via groper og bjørkestubber i målområdet som jeg husker som en kvartmeter dype eller høye. Det finnes tilfeller av baner som var så skjeve at vi slo pasninger i vante langs sidelinja. Jeg husker dem omtrent like skrå som banen i en sykkelvelodrom. Og jeg husker gjørme så dyp at vi måtte ha på redningsvest på trening.

For faktum er at ingenting er så lite objektivt som minnet vårt, og det er urimelig å pådytte barna dette når vi skal delta i deres fotballhverdag i nåtid. Det er ikke deres feil at de lever i en tidsalder med bedre utstyr, bedre baneforhold og bedre fotballtilbud enn oss – på samme måte som det ikke er vår feil at vi lever i en tidsalder med bedre økonomi, bedre tilgang på informasjon, bedre boforhold osv enn våre foreldre og besteforeldre.

Dersom vi virkelig skal bidra til trivsel og utvikling i barnefotballen må vi voksne heller bli mer bevisste på å uttrykke tydelig glede over de fantastiske forutsetningene barna har idag og slik forsterke det positive ved det. Aldri før har NFF hatt så gode rammer for barnefotball og aldri før har klubbene vært så flinke til å tilpasse aktiviteten både for de fremste, de som henger etter og de i midten. Utstyret og fasilitetene er også bedre enn man kunne forestilt seg for bare få år siden.

Så mitt budskap er å la barna være i fred.

La dem slippe mer mas om at alt var bedre før eller at alt var verre før. De gir faktisk blaffen i hvordan ting var før og er kun opptatt av at vi skal delta positivt med dem på det de er med på nå.

De lever nå, ikke for 35 år siden, og ingenting av det vi opplevde er relevant idag- kun forvirrende og irriterende. Hverken den taktiske, fysiologiske eller mentale veiledningen som var utgangspunktet den gang holder mål idag, verden har gått videre. La dem slippe å regelmessige bli dratt inn i vår tidsmaskin for å besøke grusbaner og treninger som var på et langt lavere nivå enn det de er vant til idag. La oss heller være litt ydmyke å la dem fortelle og gjerne lære oss litt fotball.

Å være objektiv er ikke en egenskap vi får tildelt og særlig er dette tydelig når det gjelder minnet da det er vitenskapelig bevist at det vi husker påvirkes av ting vi har opplevd siden. Minnet er selektivt og vi husker det vi vil huske, hjerne bruker minnet til å dekke våre behov som voksen. For gressbaner var slett ikke så fantastisk. Copa Mundial og Adidas Predator var ikke så gode fotballsko og XL1 smakte ikke godt. Den gjengen vi spilte med var ikke så sammensveiset og ihvertfall ikke så gode som vi tror. Hadde vi spilt mot laget til guttungen idag hadde vi blitt latterliggjort. 

Nostalgien og de gode historiene hører hjemme på puben eller hytteturen, og bør kun fiskes frem sammen med andre voksne som deler den samme interessen for historisk U-sving. 

Barna bør derimot overøses med ros for hvor flinke de er og vi bør glede oss ihjel på deres vegne over at de kan ha ergonomiske fotballsko, pustende treningstøy og leggskinn som ikke likner støtfangeren på en Volvo 240. Det er utrolig at de kan trene hele året på oppvarmede kunstgressbaner og ballbinger eller innendørs, og det er kjempebra at de kan se fotballtriks på youtube eller studere seg selv i aksjon fordi treneren har filmet kampen. 

Det er også helt genialt at de fleste har ekstratilbud i nærmiljøet som de kan være med på – gratis eller mot betaling – og slik kan tilfredsstille et ønske om å øve og forbedre seg ytterligere. Her må vi voksne være runde og unne andre det som vi ser at vår families tid eller økonomi eller vårt barns manglende iver begrenser denne fra å ta del i. Det at andre deltar på noe betyr ikke at resten fratas noe, hver og en må få lov å tilpasse sitt barns og sin families hverdag slik de ønsker. At noen velger å kjøre langt, bruke mye penger og på andre måter legge til rette for at deres barn skal delta på uvanlig mye fotball betyr ikke at de er slemme egosentriske tullinger som tror at deres unge er den neste Messi. Dersom vi antar ting på vegne av andre er vi tilbake på det å være en arrogant voksen igjen, som tror at vår evne til å være objektiv er medfødt. 

La barna gå på fotballtrening uten at vårt eget fotoalbum tynger i bagen deres. De har mer enn enn nok å bære på allerede. De trener mer og forstår mer enn vi noengang gjorde og i tillegg dømmer mange av dem kamper også. Det er rett og slett imponerende. 

La barna være i fred, og slippe maset vårt om hvordan ting var før.

 – Tomas Evanger

 

 

Advertisements

1 thought on “La barna slippe maset om hvordan ting var før

  1. […] Les hele artikkelen her […]

Leave a Reply