Posted on Leave a comment

Sergio Gargelli om futsals relasjon til spillerutvikling og posisjonsspill

sergio
Sergio Gargelli, som var norges landslagstrener i futsal på herresiden frem til nå nylig, er en forkjemper for å bruke futsal som et verktøy for utvikling av fotballspillere – dette jobbet han også for under hans tid i Norge. Foto: Privat

Sergio Gargelli er 43 år gammel og kommer fra Italia. I norske kretser best for rollen han hadde som hovedtrener for det norske futsallandslaget, en rolle han hadde i litt over et år, frem til i sommer. Selv om han fremdeles er en relativt ung trener, har Sergio hatt gleden av å jobbe i en rekke forskjellige land, som Kina, Japan, Vietnam og – selvsagt – Italia, for å nevne noen. Han har vunnet den kinesiske ligaen og den japanske cupen, i tillegg til mange andre meritter, inkludert bragden med å gjøre Vietnam til det første asiatiske laget i historien til å slå Brasils futsallandslag i en offisiell kamp.

Og til tross for at han jobber hver dag for å styrke futsals status og posisjon som sport, hvor konkurransen fra fotballverdenen er knallhard, er han en av de fremste forkjemperne for at futsal kan – og bør – bli brukt som en måte å utvikle fotballspillere på. Han og hans tidligere assistenttrener på det norske landslaget (som vi også intervjuet for et halvårs tid siden), Kai Bardal, hadde en presentasjon om dette spennende emnet på Cupfinaleseminaret i fjor. Vi har nå vært så heldig å få ta en prat med Sergio om bruken av futsal som et “utviklingsverktøy”, samt andre temaer. Som for eksempel futsalens relasjoner til posisjonsspill og da han tok en kopp kaffe med selveste Pep Guardiola.

sergio2
Sergio Gargelli møtte selveste Guardiola under Bayerns treningsleir i Doha. Der tok de kaffe og pratet om så mangt – deriblant futsalens relasjon til fotball og Guardiolas spillestil. Foto: Privat

Anders Johansson (AJ): Til å begynne med, kan du kanskje fortelle oss litt om deg selv og din fotballreise – eller skal vi kanskje si “futsalreise”? Hvordan endte du opp som Norges landslagstrener i futsal?

Sergio Gargelli (SG): Jeg begynte å spille fotball da jeg var fem år gammel, og fikk litt erfaring i Napolis ungdomslag før jeg etter hvert gikk videre til futsal. Jeg startet som trener i en alder av 24 år, og begynte da med de yngste. Deretter begynte jeg å coache futsal. Jeg har jobbet i mange ulike land, som Italia, Japan, Vietnam, Indonesia, Quatar, Kina og Norge, og jeg snakker nå fire forskjellige språk: italiensk, engelsk, spansk og japansk.

Jeg har også rukket å jobbe for fire fotballforbund: For det japanske som assistenttrener og keepertrener for landslaget samt trenerinstruktør, for det vietnamesiske som hovedtrener for landslaget og teknisk direktør for ungdomslag, for det indonesiske forbundet som trenerinstruktør, og for det norske som landslagstrener. Man kan vel definere meg som en «globetrotting» futsaltrener. Bare Zego, mannen bak 4-0-metodologien – systemet som inspirerte Guardiola til å spille uten spiss, en mann om regnes som en av de virkelige ekspertene og som er en av mine mentorer, har jobbet i flere land enn meg.

Det har nå gått 10 år siden jeg begynte å jobbe utenfor Italias landegrenser. I 2007 ble jeg kontaktet av en japansk futsalklubb som forespurte meg om å trene hele klubben. Jeg aksepterte tilbudet med glede; jeg hadde aldri vært i Japan, og tenkte at det kunne bli en fin erfaring.

«Guardiola har blitt svært påvirket av flere futsalkonsepter, i tillegg til futsalens spillemåte og hvordan man trener i futsalverdenen.» – Sergio Gargelli

Jeg oppholdt meg to uker i Tokyo og fikk muligheten til å trene alle slags lag, fra et topp seniorlag til U6-spillere, og jeg var innom alle aldersgruppene imellom. I den perioden var jeg i tenkefase; jeg var veldig lei av italiensk futsal, mye grunnet «brasilianiseringen» av den italienske ligaen og landslaget. Under VM i Brasil i 2008 besto det italienske landslaget av 14 spillere med to pass, og jeg klarte ikke å forstå planleggingen eller tankegangen hos det italienske forbundet.

Etter denne perioden kom Fuchu Athletic med et tilbud til meg. I en alder av 32 år, med en stor lidenskap for Asia og med to viktige mål å nå – å slå Brasil og få laget mitt med i VM, flyttet jeg til Japan.

AJ: Hva føler du at du har tjent på å coache i flere land? Hva vil andre trenere få ut av det, hvis de ønsker å gjøre det samme? Kan du kanskje også fortelle oss hvordan Guardiola ble inspirert av Zego?

SG: Helt siden min første erfaring utenlands i Japan i 2007, har jeg forstått at jeg ikke kan kopiere og lime inn det jeg gjorde i Italia. Alle land er forskjellige i form av språk, kultur, klima, mat, historie og tradisjon, så treneren må derfor tilpasse sine arbeidsmetoder, ens måte å forklare noe til spillerne på eller hvordan man motiverer dem, til landet hvor man coacher. Jeg er en nysgjerrig person av natur, og denne erfaringen var noe som stimulerte min nysgjerrighet i enda større grad enn normalt.

Dette førte til at jeg begynte å observere andre trenere når de jobbet, og ikke bare se på ideene deres eller deres filosofi, men også deres pedagogiske virkemidler og hvordan de underviste spillerne. Dette har påvirket meg mye, naturligvis, og jeg kan nå fortelle deg at jeg er Sergio 11.0 (mitt ellevte år som trener utenlands), en versjon som er påvirket av andre trenere og andre måter å jobbe på. Jeg har beholdt min visjon og min futsalfilosofi, som bygger på en attraktiv måte å spille på og som først og fremst handler om å angripe. Men jeg er nå annerledes når det kommer til hvordan jeg underviser og forklarer. Slik jeg har blitt påvirket av andre trenere, har naturligvis andre trenere blitt påvirket av meg. Jeg har allerede jobbet i mange land, med alt fra trenerkurs til det å lede klubblag, i tillegg til å være landslagstrener i fire land. Som et resultat av det, har mange trenere fått sett mine måter å jobbe på, og mange av dem har holdt kontakten med meg. Disse spør meg om råd og mine tanker om deres måter å jobbe på.

Noe jeg er spesielt stolt av, er å stimulere min stab og bidragsyterne rundt lagene mine å søke perfeksjon i det de jobber med; å aldri bli fornøyd, og selv etter en seier analysere kampen og deres egne innsats – akkurat som når man taper.

Jeg vet ikke om Guardiola har blitt påvirket av Zego, men jeg er helt sikker på at han har blitt påvirket av det Zego har skapt. Zego skapte angrepssystemet kalt for «4-0» uten en klar spiss i angrep. Uten et vertikalt referansepunkt for å utnytte rommet helt bak i deres forsvar (bakrom), kan du likevel skape mange mulige løsninger i det oppbyggende spillet og i avslutningsfasen. Jeg vil også utdype rundt et annet viktig konsept i den sammenheng: Nærheten, det å spille nære motstanderen og så, etter en pasning, løpe bak ryggen hans og skape tvil i forsvar. Guardiola har blitt svært påvirket av flere futsalkonsepter, i tillegg til futsalens spillemåte og hvordan man trener i futsalverdenen. Hans utsagn «spissen min er rommet» er filosofien i 4-0-systemet tilpasset fotball. Hans revolusjonerende måte å bruke spillere som Messi og David Villa på, som spisser som kommer lavt i banen, er den ekte praktiseringen av dette konseptet.

AJ: Hvordan har det vært å jobbe med det norske futsallandslaget? Hvordan synes du personlig at laget har utviklet seg siden du tok over?

SG: Vel, personlig er jeg veldig fornøyd med jobben vi har gjort med det norske landslaget. Målet var veldig ambisiøst: Å endre måten vi spiller på til en mer moderne stil, i et land hvor futsal bare spilles fire måneder i året, hvor det ikke finnes futsalakademier, og hver det er svært få utdanningsmuligheter for futsaltrenere. Jeg har nå hatt under tretti treningsøkter med laget, og spilleren som har deltatt på flest har vært på tjueto av dem. Det er da jobb, skader eller andre problemer som har forhindret spillerne i å delta på treningsøktene våre.

«Noe jeg er spesielt stolt av, er å stimulere min stab og bidragsyterne rundt lagene mine å søke perfeksjon i det de jobber med; å aldri bli fornøyd, og selv etter en seier analysere kampen og deres egne innsats – akkurat som når man taper.» – Sergio Gargelli

Spillerne spilte tidligere på en veldig statisk måte, men nesten ingen bevegelse uten ball. Så da var løsningen for å komme seg ut av press følgende: Når du blir presset, slå en lang ball på pivoten (target-spissen på fotballspråket), og så kom deg bak ryggen på motstanderen (løpe deg fri). Dette systemet kan være veldig bra i starten, spesielt hvis du kan bruke gode og sterke futsalspillere, men det kan ikke garantere en god utvikling i et langsiktig perspektiv. Praktisk sett var løsningen på frispilling ut av press å spille en lang og høy ball, og hvis pivoten kan kontrollere ballen, vil laget ha spilt seg fri. Hvis ikke er det ingen fare, fordi laget vil fortsatt ha tre spillere gjenværende bak ballen med liten risiko for farlige kontringsangrep.

Jeg ville endre dette, endre denne måten å tenke på, og heller dem å ikke være redd for å spille med ballen. Læringsprosessen vil medføre noen feil, så spillerne burde være oppmerksom på at å prøve å spille vil føre til at vi mister ballen et par ganger og får noen kontringer mot oss – i hvert fall for en periode. Jeg ville også endre måten å spille på og få mer bevegelse uten ball, mer synkronisering mellom to og to spillere (dualitet) og deretter mellom tre spillere. Dette krever naturligvis tid, og spesielt for spillere som ikke innehar basiskunnskapen for futsal. Selv med så lite tid som vi har hatt til rådighet, så vi i den siste utgaven av Nordic cup et lag som spilte helt annerledes; et lag som kom seg ut av presset til Finland – det sterkeste landslaget i Norden, som vi sist gang ikke klarte å spille tre pasninger på rad mot. Og vi klarte dette uten å slå ballen langt! Vi tapte bare for dem på grunn av dumme individuelle feil, og derfor var kampen – for meg – en stor suksess. Denne mentalitetsendringen og endringen av spillestil representerer en milepæl for Norsk futsal, og jeg tror det vil bli videreutviklet i fremtiden av staben min (Kai Bardal, Simen Johansen, Magnar Nordtun) og spillerne mine, når de går tilbake til klubbene sine.

Jeg syntes det var virkelig interessant at mange av spillerne spurte meg om informasjon og om måter å trene de nye angrepsbevegelsene for å spille den nye stilen. Det jeg ikke er fornøyd med, er trenerutdanningen. Jeg har bare vært på et kurs, i Tromsø, samt et i Trondheim i forbindelse med den nordiske cupen. Jeg mener det ville vært svært nyttig for fotballakademitrenere å se på futsal som et verktøy for å skape bedre, mer «moderne» fotballspillere. Med mer engasjement fra lokale forbund og større involvering av trenere, ville vi garantert hatt bedre resultater. Jeg håper at man snart oppretter et futsalforbund, for å slik garantere trenerne utdanning, seminarer, aktiviteter og muligheter for utveksling av meninger og informasjon.

sergio3
Sergio Gargelli mener bestemt at futsal kan- og bør brukes som et verktøy for å utvikle fotballspillere i alle aldere. Foto: Privat

AJ: Som vi begge vet, er det futsalens relasjon til fotball og utviklingen av fotballspillere som er hovedtemaet for vår samtale. Du og assistenttreneren din, Kai Bardal – som vi intervjuet et par måneder tilbake – holdt en presentasjon om futsal på Cupfinaleseminaret i november. Kanskje du kan fortelle oss – vi som ikke var der – om hva dere snakket om på seminaret?

SG: Premisset for dette var at alle de beste fotballspillerne kommer fra futsal. Spillere som Messi, Ronaldo, Iniesta, Marcelo, Higuain … Jeg, som så mange andre futsaltrenere, er overbevist om at futsal kan være et fantastisk redskap for fotball; en kan bruke futsal som et instrument for å skape bedre fotballspillere. Dette var nøkkelkonseptet under seminaret.

Da jeg jobbet sammen Miguel Rodrigo for det japanske fotballforbundet, var et av målene våre å overtale profesjonelle fotballklubber til å invester i futsal. Det var vår sjanse, en mulighet til å demonstrere våre tanker. På grunn av dette, utviklet vi en metodologi fra futsal til fotball, hvor vi tilpasset øvelser, tid og rom, men uten å miste futsal DNA-et av syne. For å oppsummere et så stort kurs som det jeg hadde sist desember i få ord, er veldig vanskelig, og jeg tror vi kommer til å miste et par viktige poeng. Uansett vil jeg forsøke å analysere ut i fra ti punkter, og alt med hensyn til futsalens DNA:

 Å avslutte angrep (score mål – gi assists – skudd)

Denne fasen av spillet krever mest kreativitet og hastighet. Generelt gjør spillerne ofte dårlige, forsinkede valg foran mål, med unntak av et få toppspillere.

I futsal:

  • Spilleflaten er redusert.
  • Mindre mål fører til at keeperne kan ta mer plass.
  • Høyere frekvens av målsjanser per minutt.

Disse betingelsene tvinger spillerne til å være mer kreative og tilpasningsdyktige, noe som skaper en mental «prosessor» som er raskere og mer effektiv på siste tredjedel.

Assister og kombinasjonsspill nære- og på siste tredjedel:

I futsal er det vanlig å se etter lagkamerater på bakre stolpe, mens fotballspillere som oftest skyter direkte på mål.

Skuddet (små mål vs. store mål):

Gonzalo Higuains stadfestelse: Å spille i mindre områder med mindre mål og mer press fra forsvarsspillerne betyr at spillerne har mindre tid til å ta valg. Som et resulat av dette, føler de seg mye mer komfortabel når de så spiller på en større bane med mer plass, mer tid til å ta avgjørelser, større mål og mindre press fra forsvaret. Det eneste aspektet som spillerne ikke syntes at passet helt, var underlaget og (mangelen på) offsideregelen.

 Angrepssystem

Fotball spilles som en serie av småskala-kamper i ulike soner på banen, og slike kamper ligner de 4v4-situasjonene man finner i futsal.

Viktige og nødvendige aspekter i futsal:

  • Pasning og bevegelse
  • Bevegelse uten ballen
  • Å spille sammen, nære hverandre.

 Å lese kampen

Å lese spillet både i angrep og forsvar og kjapt ta avgjørelser mens du forutser og tolker spillet og kampen er ekstremt viktig i futsal.

  • Spillerne må tenke på kampens «tidslinje» og klokka.

4 – Avgjørelser med ball

På grunn av mindre plass og nærheten til motstandernes forsvarere, tvinges futsalspillerne til å forutse sine egne valg. Futsalspillere må derfor også ha god visjon/persepsjon og en god evne til å ta valg.

I fotball har spillerne mer tid og mer plass, så …

5 – Konsentrasjon

Konsentrasjon for 40 minutter i futsal versus 90 minutter i fotball.

I futsal må spillerne gjøre en ekstra innsats for å være konstant fokusert, fordi risikoen for at motstanderne skal score i er såpass høy i hvert eneste øyeblikk av kampen. Dette kan bli overført til fotball for å eliminere mål som er unngåelige.

6 – Risikofølelsen

Risikofølelsen er høy i futsal, fordi det er ofte hardt press på ballen og man er som regel nært både motstanderne og sitt eget mål. Enhver feil kan resultere i en målsjanse eller til og med et mål for motstanderne. Som et konsekvens av dette, blir risikofølelsen en naturlig del av spillet for futsalspillere.

I fotball kan anvendelsen av dette hjelpe spillere med å beholde ballen i nøkkelsituasjoner i en kamp.

7 – Teknikk

I futsal anvender en teknikk i et svært høyt tempo på de høyeste konkurransenivåene. Jeg gjentar: Fordi futsalspillere trener og konkurrerer på mindre spilleflater, behøver de en ballbesittelse bestående av teknisk presisjon, hastighet og utførelse. Futsal kan hjelpe en fotballspiller med å forbedre sine tekniske kvaliteter.

 8 – 1 mot 1

Utfordring (1 mot 1). I midten i trangt rom eller ut ved sidelinjene.

  • I futsal er det viktig for spillerne å ha et vidt spekter av bevegelser/finter tilgjengelig og samtidig klare å tilpasse dem til enhver situasjon spillet krever og i et høyt tempo. 1 mot 1-ferdigheter er helt nødvendig i futsal, men kan også ha stor innvirkning i fotball. Dette kan vi se på de spillerne som Messi, Cristiano Ronaldo, Marcelo, Ronaldinho, Ronaldo, Iniesta, Coutinho, Deco, Kaká … og listen bare fortsetter.

9 – «Formingsalderen» – talentutvikling

Daniel Coyle (forfatteren av boken «The Talent Code») viser til at ballkontakten per spiller er seks ganger så høy i en futsalkamp som i en fotballkamp.

  • I land hvor det spilles futsal, er det en høyere sannsynlighet for å skape toppspillere, som for eksempel i Spania (hvor sporten kalles futbol sala), Brasil, Portugal, Argentina (futebol salao). Dette fordi å spille futsal fører til ytterligere nevromuskulær stimulering i «den gylne alderen» (6-12 år).
  • Å trene og konkurrere i lite rom (futsal) fordrer raske valg og et bedre miljø for raske mentale skift mellom angrepsspill og forsvarsspill.
  • Ballkontakt er en kilde til motivasjon for spillerne, og motivasjon er et nøkkelelement for all læring; i dette tilfellet for å lære seg teknikk og taktikk.
  • Derfor er det å spille futsal i den gylne alderen for læring (6-12 år), når antall nevroner i hjernen holder på å vokse (etter 12-årsalderen begynner nevronene å bli ødelagt), et mulig vitalt første steg før man begynner med fotball.

10 – Press og gjenvinningspress

Fustal er lik: Et organisert press i forsvar, å vinne ballen så nært motstanders mål som mulig, omstillinger til raske kontringer, og å gjøre det vanskelig for motstanderne å få ballen ut av eget forsvar.

Pep Guardiola bruker «4-sekundersregelen» for å legge et massivt press på motstanderen og vinne ballen tilbake etter balltap. I futsal har vi «2-sekundersregelen».

Dette er bare et sammendrag av sammendraget av sammendraget for konferansen som hadde stor suksess i Japan; det har vært en del av Project Futsal for Football, opprettet av det italienske forbundet, og jeg har introduserte i andre asiatiske forbund også. Kina var de som nyligst ble med på prosjektet.

«Jeg, som så mange andre futsaltrenere, er overbevist om at futsal kan være et fantastisk redskap for fotball; en kan bruke futsal som et instrument for å skape bedre fotballspillere.» – Sergio Gargelli

AJ: Jeg overvar en økt du hadde med landslaget på Norges idrettshøgskole. Der jobbet dere med bevegelse uten ball, og bevegelse i henhold til ballførers valg med ballen. Er det to eksempler på elementer fotballen bør vektlegge mer i treningshverdagen?

SG: Et av konseptene i angrep er følgende: Spillerne må bevege seg i henhold til hva som skjer med spilleren med ballen. Dette betyr:

  • Hvis ballfører er presset må bevegelsene være i form av raske bevegelser mot ballen.
  • Hvis ballfører ikke blir presset, kan spillerne bevege seg vekk fra ballen for å utnytte rommet i bredden og dybden og se etter lengre alternativer for å bli umarkert.

Det andre konseptet er å bevege seg inn i åpne rom, og unngå at to spillere går i det samme rommet. På grunn av dette må spillerne bruke sin periferiske oversikt og selektive oppmerksomhet, og derfor holde hodet høyt slik at de kan se.

Det tredje konseptet er nærheten: Å spille med ballen nært motstanderen for å «få ryggen hans» (løpe inn bak han), få han til å miste markeringen og skape tvil og nøling i forsvaret. Et konsept brukt av Guardiola, som jeg nevnte tidligere.

Det siste konseptet er å beholde balansen i angrep, for å unngå kontringer imot.

AJ: Et annet spørsmål relatert til det forrige: Mener du at fotballspillere burde spille futsal i stedet for fotball, i visse perioder? Hvor lenge? Hele vinteren, i land som Norge? Og opp til hvilken alder?

SG: Jeg tror bestemt at futsal er veldig bra å spille i den første fasen av spillerutviklingen og de yngste alderne («formation age», som han kaller det), men det kan også forbedre elitespillere. Fotball og futsal er som to brødre som vokser opp sammen og tar forskjellige veier i livet. Når spillerne er 14 år gamle, kan futsal fremdeles være et flott komplementært verktøy for å forbedre selv de beste – alt det jeg har fortalt til nå tatt i betraktning.

Min anbefaling er å spille futsal til spilleren er ni år gammel, og starte med fotball når man er mellom sju og ni en gang.

Men, til man er 14 år gammel bør spilleren fortsette å trene futsal minst en eller to ganger i uka. I denne alderen kan lagene fortsette å spille futsal tilpasset fotball for å forbedre noen konsepter gjennom enkeltøvelser i deres ukentlige treningsplan. I et land som Norge, med sine vintre, ville det vært veldig nyttig om spillerne hadde spilt futsal i disse periodene. De kunne tatt store steg teknisk og individuelt taktisk, i tillegg til å forbedre deres evne til å tenke kjapt.

AJ: Er det ikke da en sjanse for at man mister noe i henhold til spesifisitetsprinsippet i fotballtreningen ved et visst punkt? Hvis det er tilfellet, når skjer det, tenker du?

SG: Etter min mening vil det å inkludere futsalkonsepter i øvelser på ukentlig basis eller det å trene futsal på vinterstid bare forbedre norske fotballspillere – og fotballspillere generelt. Norsk fotball liker fortsatt lange pasninger opp mot spissen. I dette aspektet kan ikke futsal hjelpe særlig, men det kan helt klart hjelpe andre ting, som midtbanespillernes kroppsorientering, angrepsspillernes avslutningsferdigheter, evnen til å umarkere seg selv, finter og rask tankegang. Så jeg mener futsal bare kan være en tilført verdi for fotballspillerne.

«Nordmenn har en stor lidenskap for fotball, men – dessverre – har tiden med Solskjær, Riise, Flo og Bjørnebye passert, mens den norske spillestilen er fremdeles den samme.» – Sergi Gargelli

AJ: Jeg har hørt rykter om at du har tatt en kopp kaffe med selveste Pep Guardiola i hans egne person, under Bayern Münchens treningsleir. Kan du kanskje fortelle oss litt om hvordan det var?

SG: Ja. Jeg møtte han i Doha under Bayern Münchens vinterleir. Vi snakket mye om hvordan futsalkonsepter har påvirket måten hans lag spiller fotball på. Det var en flott samtale jeg hadde med han; hans lidenskap, hans kjærlighet til fotball, hans enorme kunnskap og hans vilje skinte gjennom hvert ord han sa, hver bevegelse han gjorde. Jeg har også hatt muligheten til å assistere minst 15 av treningsøktene hans.

Under disse øktene var hver detalj observert og tatt hånd om på et nivå som var nesten litt sinnssykt, og den mentale- og fysiske intensiteten han krevde av spillerne sine var mer likt en futsaltrening enn en fotballtrening. Konsentrasjonen han hadde under ledelsen av hver økt så ut til å sende ham inn i en slags transe. For meg var dette en makeløs erfaring! Jeg elsker jobben min og jeg har en stor lidenskap for det jeg gjør, men etter jeg møtte Guardiola og så han arbeide, steg det frem en ny energi og en ny lidenskap i meg.

AJ: Du har også gjort et par arbeidsoppdrag for lag som Roma og Juventus. Hva slags jobber gjorde du for dem?

SG: Jeg har hjulpet disse to klubbene med å bruke futsalmetodologi i akademiene deres, ved å holde kurs for trenerne hvor jeg hjelper dem med å lage øvelser med futsal-DNA anvendt i fotball. Det var en flott erfaring og en bekreftelse på hvor mye fotballklubber tror på viktigheten av futsal i utviklingen av fotballspillere.

AJ: Jeg vet ikke om du ser mye norsk fotball. Men om du gjør det, kan du se noen ferdigheter «vi mangler» som en fotballnasjon? Ferdigheter vi kanskje kunne fordret ved å spille mer futsal?

SG: Nordmenn har en stor lidenskap for fotball, men – dessverre – har tiden med Solskjær, Riise, Flo og Bjørnebye passert, mens den norske spillestilen er fremdeles den samme. Siden jeg ikke bor i landet, har jeg ærlig talt ikke hatt mange mulighetene til å se hvordan akademiene arbeider og hvordan nivået for talent- og fotballutvikling er her. Lagene i toppdivisjonen (Eliteserien) spiller fremdeles den samme typen fotball som man gjorde i gullalderen for norsk fotball. Jeg mener denne spillemåten er litt utdatert.

I en analyse jeg gjorde med min assistenttrener, Kai Bardal, av kroppsorienteringen til en midtbanespiller som spilte mellom forsvarslinjene (ofte kalt fremrom eller mellomrom her i Norge), så jeg at det var mye jobb som må gjøres. Ofte er midtbanespillerens kroppsorientering dårlig og derfor kan han ikke persipere optimalt når han blir lagt press på. Løsningen er ofte en støttepasning til en av stopperne på én touch. Eller, hvis den nærmeste motstanderen er langt unna, er løsningen å snu seg for å starte angrepet raskt i lengderetning. Dette er et eksempel hvor kanskje en ny treningsmetodologi kan hjelpe med å løse dette individuelle taktiske problemet.

AJ: Kai har allerede fortalt oss om noen av relasjonene mellom posisjonsspill og futsal. Blant annet snakket han om hvordan du konstruerer angrep: Hvordan du ser etter fordeler, spiller nærme hverandre for å tiltrekke motstandere og så flytte spillet lengre unna, og så videre. Kan du kanskje utfylle noen av disse punktene, eller gi oss dine synspunkter på saken? Hvilke likheter kan vi trekke mellom futsal og posisjonsspill? 

SG: Det kan jeg. Jeg vil nå liste opp sju elementer som vi finner både i futsal og i posisjonsspill.

  1. Vertikal ballbesittelse
  • Å bruke ballbesittelse for å ødelegge organiseringen i motstandernes forsvarsspill.
  • For det angripende lag: At lagets dominante spillere befinner seg i «dominerende» posisjoner.
  • Angripe som en «blokk», sammen. Det gjelder både spillere med- og uten ballen.
  1. Tålmodighet i oppbyggende spill

«Tålmodighet» er ordet futsaltrenere bruker oftest. FC Barcelona gjorde dette aspektet av spillet veldig populært og verdsatt i moderne fotball.

Ivareta ballbesittelse:

– tillater spillere å hvile med ballen

– nyttig for å bryte ned forsvaret

Ballbesittelse er en nøkkel i futsal og i moderne fotball. I futsal forekommer ballbesittelsen i små arealer, akkurat som i moderne fotball, så kanskje kan futsal således ha mye overføringsverdi til fotballutvikling på dette aspektet.

3) Støtte

  • Konstant støtte og et mangfold av valgmuligheter for ballføreren (triangler, firkanter, dynamiske linjer …)

5) Bevegelse uten ball

Essensielt for:

  • At spillerne kommer seg fri fra markeringen
  • Ballbesittelse (støtte til ballfører)

6) Spille mellom forsvarslinjene

  • For å ivareta ballbesittelse.
  • Beholde ballbesittelse ved å spille vertikalt for å skape usikkerhet og ubalanse i motstandernes forsvar (hvem skal markere spilleren mellom forsvarslinjene?)
  • Dette elementet er den del av futsalens DNA. Det er fundamentalt for angrepsspillet og blir brukt mer og mer som prinsipp i moderne fotball, f.eks. i lag som Barcelona, Napoli og Manchester City. Det er et viktig element av spillet som kan bli brukt i fotball for å overvinne «tette og stengte forsvar».

7) Vri spillet

Eller, med andre ord, å skifte mellom den åpne siden (svake siden) og den stengte siden (sterke siden) av forsvaret innen den samme sekvensen av ballbesittelse.

AJ: Kai fortalte oss også at du filmer hvert eneste sekund av aktivitet – være det seg treninger eller kamper – med landslaget. Kan du kanskje fortelle oss litt om hvordan du bruker disse filmene i arbeidet ditt?

SG: Ja, jeg bruker å filme hver eneste trening og hvert eneste møte også. Årsakene bak dette er flere:

1) For å revidere og analysere meg selv: Hvordan jeg forklarer ting, hvordan jeg posisjonerer meg under en øvelse (om jeg gjør det mulig for meg å se alt eller ikke), mine kommunikasjonsferdigheter, og så videre.

2) For å skape en database av arbeidet mitt

3) For å revidere treningene våre og for å ha noen bilder som jeg kan bruke for å vise spillerne hva jeg ønsker av dem.

4) Jeg har kopiert alt og sendt til det norske forbundet, slik at min etterfølger kan fortsette på jobben jeg begynte på eller i det minste se spor etter hva jeg har gjort og hvordan jeg har jobbet, i tillegg til en database for spillere, kamper, spillestil et cetera. Dette materialet er også tilgjengelig for alle de norske trenerne som er interessert i å se hvordan landslaget har trent.

Advertisements
Posted on Leave a comment

Kai Bardal on positional play and how to use it – even in grassroots football

Kai Bardal is a 36-year-old engineer coming from the small town of Steinkjer in Norway. He currently lives in Trondheim, and is now a freelance football writer for the newspaper Adresseavisen. He’s also an assistant coach for the 4th division side Kvik FK, head coach for an elite futsal team called Utleira, and the assistant coach for the Norwegian futsal national team. Kai has already won the national futsal league championship four times with his former team, Vegakameratene, who also became Nordic champions in 2014 and qualified for the UEFA Futsal cup (now called the UEFA Champions league) four times in a row.

Kai Bardal profil
The Norwegian futsal- and football coach, Kai Bardal, has studied positional play in great detail for over a decade. Photo: Private

Back in November Fotballdykket’s writer, Anders Johansson, interviewed Kai Bardal about positional play (juego de posicion) – a subject Kai knows a thing or two about. He has actually become quite known for his video analysis on Twitter. His account had almost 4000 followers when it was suspended due to a copyright complaint from FIFA. We asked Bardal fifteen questions about positional play, and we believe that his answers are of such a high quality that the whole interview deserves to be translated into English. His answers are also highly relevant to this day – if not even more – considering Manchester City’s triumphant season in the Premier League, using exactly positional play to achieve it. In our opinion, this interview may provide some valuable knowledge about positional play, and we hope that football coaches and -addicts will be satisfied by reading it. Hopefully, Kai’s knowledge can also give the reader a greater understanding of a topic that many finds complex and perhaps a bit mystical. Enjoy!

Introduction: It’s a well-known fact that there’s a lot of different ways to play football. What one prefers, or what one sees as the most effective way to win the game, will vary from person to person, and from coach to coach. Some of these different individual perspectives and philosophies regarding this game could also be anchored in where the individual grew up and was taught how to play, meaning that the country itself can – and probably will – influence how one sees football. The totaalvoetbal of the Dutch, the Catenaccio of the Italians or the Norwegian Drillo-fotball (after the Norwegian coaching legend, Egil “Drillo” Olsen) are all good examples of this. The philosophies represent different ways for reaching a shared goal: Scoring more goals than the opponent and winning the match. How you do it is what makes them different. Should you strive for possession on the ball, or rather imply a more counter attacking approach? Will you be pressing your opponents high up the pitch, or closer to your own goal? Is it important to play “beautifully”, or is that something that should be sacrificed in favour of a more cynical way of beating the opponent? The differences are many, and what one would see as the “right” way of playing will forever be a subjective assessment, an interesting discussion, and a topic we will continue to debate for years to come.

We’ve been lucky enough to talk to a man who we like to describe as an expert – at least in the Norwegian context – about one of the dominant football philosophies in the world right now: Positional play. Kai Bardal (36) has been studying this way of playing – and similar styles – for over a decade. It all started in 2007, when he bought a book about Louis van Gaal and the Ajax-coaches’ training philosophies and ordered DVDs from the Netherlands to watch the games of van Gaal’s team. Bardal is currently applying his knowledge of positional play on a weekly basis through his role as an assistant coach for the 4th division side Kvik FK. His preferred playing style and football philosophy, positional play, is a translated term for the Spanish-grounded juego de posicion. In countries like Norway, this way of playing football is often referred to as passing football, possession football or “tiki taka”, which could be both misleading and plain wrong. Among the most famous teams that have employed positional play with enormous success, are Barcelona, Spain’s national team and Ajax.

This playing style have a history which can be traced all the way back to Rinus Michels and Johan Cruyff (even further, also), who “founded” the Dutch “total football” (totalvoetbal) in the 60s and 70s. Their philosophy has been further developed and modernised to what it is today, by coaches such as Tomas Tuchel, Louis van Gaal, Maurizio Sarri and, of course, Josep “Pep” Guardiola. Positional play has been fundamental to some historical victories, and contributed to the dominating periods of some great teams throughout the last decades. Who can forget Pep Guardiola’s Barcelona side, who won mesmerizingly 14 trophies in four years? This way of playing has also spread out across the globe in more recent years; for instance, in Europe it has been seen in both Germany (Tuchel’s Dortmund), Italy (Sarri’s Napoli) and England (Guardiola’s Manchester City), along with a couple of Spanish teams, of course. The last two world cup winners before the 2018 edition of the tournament, namely Spain and Germany, has also been implementing a positional style of play.

In Norway – and in other countries, it seems – it has been limited knowledge about- and understanding of this football philosophy (in Norway we didn’t even have a name for it, so in the original interview we went with the direct translation into posisjonsspill). Few teams, both on club- and national team level, are fully applying the positional style of play. No one in the elite divisions in Norway, neither the men nor the women, are playing this way. Kai Bardal is one of the few who knows a thing or two about positional play in Norway, and he’s been sharing a lot of his knowledge through short video clips and analysis on Twitter – which the audience really have been welcoming thus far! Almost three and a half thousand followers speak for itself. His more recent video clips, from the world cup, are getting several thousand retweets and likes. If he’s not knowledgeable, he’s at least interesting for many. Nevertheless: We wanted to learn more about what is behind his videoclips, what he knows about positional play, and how he makes it real as a coach in the grassroots of Norwegian football.

Anders Johansson (AJ): What is positional play? How do you define it?

Kai Bardal (KB): First of all: A presumption is that you regard it as possible to have the ball, and that the intention behind each action and your way of receiving and playing the ball make it possible for your team to create superiorities. The team will then try to generate these superiorities from the start of the attack and until they can finish it. Based on this premise there’s a set of principles and means which makes it easier to keep the ball, seek advantages, get the team upfield, and – hopefully – finish the attack. Positional play is to constantly seek these advantages.

A simple example is when the team creates a numerical superiority near the ball. That is usually pretty easy to interpret and make use of. Another kind of superiority appears when both teams are equal in terms of numbers, but one of them is superior in terms of quality. If you have a good dribbler you have a good chance of progressing if he gets the ball and can go one against one. Then you of course have the positional advantage as well. In the words of Juanma Lillo: It is possible to be two defenders against one attacker inside the 18-yard box, but the attacker could still be in a position the shoot the ball into the back of the net. This is the same all over the pitch. A player can “have position” and be capable to do something constructive, even when there is no numerical or individual superiority.

You often try to start with a numerical superiority in your first line of attack. Then you can start the attacks cleanly and search for superiorities further upfield. For example: You could create a new numerical overload further up, or find a midfielder who can make a good pass. Sometimes you can play passes all the way to the opponent’s goal or create dangerous 1v1 situations.

“A fundamental concept is to draw opposing players close in order to find space elsewhere. If you never play close to the opponent, it will be difficult to move them and create space in other areas.” – Kai Bardal

By doing this you also keep the distances between your players so short that you are compact around the ball if you were to lose it. The ball and the team must move together. This clearly facilitates transitions and counter-pressing.

AJ: Why is this a useful way you play football? What makes it so effective?

KB: I think it’s potentially effective because it’s all about a systematic search for superiorities. Even if you don’t succeed in everything you are trying to do, you will have a plan and some tools for manipulating the opposing players in such a way that you can get past them.

AJ: How did you get caught up in positional play?

KB: The most important event that has influenced me is probably participating in a UEFA seminar with some of the world’s best futsal coaches. The Portuguese national team coach, Jorge Braz, had a session of one against one plus goalkeepers in a small playing area. He related everything to a standard model of game principles. To observe a world class coach work with first principles in such a simplified situation really struck a chord. Afterwards I spent a long time thinking about the positional advantage.

Another reason was that I did quite a lot of “homework” on certain types of basic skills. When I had acquired a decent understanding of how you can receive the ball with a body orientation and a field of vision that allows you to pass forward, the words of Johan Cruyff started to make more sense: “You could play the ball with advantage not only because of the pass, but because of your positioning on the pitch and even the way your body was placed…”

Kai Bardal futsal
Here we see Bardal instructing Spains U18 national futsal team back in 2013 during an UEFA coaching eduaction course. The man next to Bardal is Javier Lozano, two times futsal world champion as coach.

AJ: What is important to successfully apply positional play? Is it the formation, the players, the training methodology, or other things?

KB: The team’s formation is not crucial in itself, but a good rule of thumb is to always start with a numerical superiority against the opponents first line of defence (2v1, 4v3, 3v2, etc.). Everything is easier if the first progression is clean. If that does not influence the team’s standard formation, it will at least influence the team’s structure during the game. And by “line of defence”, I’m talking about an imagined horizontal line through a defender or a group of defenders positioned on the same height of the field.

The most important thing about the players is that they need to be comfortable playing close to the opponents. A fundamental concept is to draw opposing players close in order to find space elsewhere. If you never play close to the opponent it will be difficult to move them and create space in other areas. To play in proximity is essential. In my experience, this can definitely be learned. If the players feel that they know how to receive the ball, they won’t be afraid of receiving it even if an opponent is approaching. A lot of the work on the training ground is done to develop the ability to have the ball and do something without needing a lot of space to do it. Players that are able to receive the ball, turn and pass with their second touch – without using extra steps in between – will generally have more options and make little bit better decisions. Every player also needs to be able to read where the possible superiority can be found.

It’s also very useful to have some players that can take on defenders with the ball, since it is much easier to attack if you can create danger just by making 1v1 situations.

AJ: What about playing with high tempo (in Norway we have a world called “balltempo” for this)? That’s something a lot of coaches and football pundits are claiming as important to break down a defence when you’re attacking.

KB: I never use the word “balltempo”. Most importantly because what is often referred to as “low balltempo” is just the effect, not the cause. Consider this simple example: At most levels you can often observe the ball is passed to a fullback, who has no safe passing options on the inside. Then the ball can only go backwards, if that’s even possible. Of course the play will seem slow. I think the reasons are the important thing, not the consequences. Also, I’m more concerned with playing in the right tempo, not as fast as possible. Some things need to be done quickly, others should be done more slowly. Sprinting and being in a hurry don’t exactly facilitate technical excellence either.

Honestly, I’m rather more interested in the word “tempo” like they use it in chess. For example, when you force the opponent to move in a particular way as a response to your threats or in terms of acting efficiently with the ball. The analogy is far from perfect, however, and this line of thinking quickly becomes quite theoretical.

“Busquets is the best in the world at turning with the ball because he acts in the simplest and most economical way. To imitate him will simplify the actions, not complicate them.” – Kai Bardal

AJ: You and the head coach of FK Kvik, Simon Evjen, have implemented positional play at the grassroot level. How have you managed this? Could you tell us a little about the process?

KB: We kind of had to start all over again, back in January 2016. After a lot of our regular starters retired or moved from town during 2014, we had – to put it mildly – a strange 2015 season. We struggled to field a full starting eleven, even in our home games. We made some changes to our coaching staff, where Simon and I switched roles. Simon became the head coach and has really laid down a formidable effort.

Our intention from day one was to have the ball. Therefore, we decided something that has kind of been guiding us ever since: We must accept that we are going to make some mistakes.

We started on a small side project during the spring of 2016 that we called “the midfielder’s school”. This was basically just additional exercises for some selected players during the regular training sessions. The aim was to develop some useful habits among some of the key players. Initially they were put through isolated exercises where they practiced how to communicate with their movement when they want the ball, how to position their body and turn their head to be able to look forward and how to keep their balance when they turn so that they can take the second touch as fast as possible. After a few sessions we started practising these elements in different possession exercises. We got a lot better at this from spring to autumn; the playing area in some of our possession drills was reduced by almost 40 percent. Little by little we included more players in this programme, and now, during 2017, almost everyone has been through pretty much the same programme as our midfielders did last year. Those who were involved from the start have been given increasingly difficult tasks in training.

“We are certainly playing at grassroots level and mistakes will occur, but we still believe we will develop more if we have good intentions behind every move.” – Kai Bardal

After an inconsistent first half of the season, we finished 2016 with eight straight wins and won both our division and the league championship. During the last seven games we conceded 0 and scored 45 goals. To be honest we had a couple of weaknesses in defence, but we covered them up by having the ball all the time.

The probably most time-consuming change was shifting the focus from only trying to create numerical superiorities with forward-facing players in front of the next defensive line, to making numerical superiorities behind the next line of defence or as a group around the ball. With practice we have become much better at this and gradually there has been a lot more positional rotations and interchanges between our players.

It is extremely important to read the pressure on the ball. The stronger the pressure, the closer you must go to offer support. If there is little or no pressure on the ball, you can have players positioned further away, behind defensive lines and in more dangerous positions. To adjust these distances and have all the players move in harmony both under pressure and when there is a free man rely on mechanisms that take time to develop. What you need to learn to do, you learn by doing.

Simon’s starting point was a traditional Norwegian 4-3-3-formation, with relatively big distances and a focus on creating 2v1 in front of the next opposing player (always forward-facing: centre backs versus their striker, centre back and fullback versus their winger, our interior midfielder and winger against their fullback, etc.). In the spring of 2016 we had a lot of possession but were unable to give constant support or safe passing options to the man with the ball. Typically: If we were unable to go forward on one side we would switch the play to the other side, while our deep central midfielder sprinted over to provide support and our interior midfielder was already far behind the next defensive line. It was too easy to press the ball when we had so few players close to it. It was also pretty easy to wait for us in a deep block. If someone tried to play in proximity to the opponent, they would too often find themselves without support. Attracting pressure only works if you can leave the pressure and progress.

We were also excited to see if we could play in the same manner this year (2017), because of the rearrangement of the Norwegian division system. The number of teams in many of the divisions are now reduced, which means we are playing against teams that would have played one division above us before the rearrangement. It has been satisfying – and somewhat surprising – to see that we have managed to control a lot of the games to at least the same degree as last year, and that we have been winning with big scores in some of our games.

It seems to be possible to achieve a quite decent level of playing in a shorter amount of time than we first believed. Our team is also kind of an odd example, since many of the club’s players are traditionally students from other parts of the country, which makes parts of our year a bit difficult. This is also evident in our results. This season we now have a statistic that shows 10-3-0 in April-May plus September-October and 1-4-2 for June-August (as of October 2017). We only train three times a week and at least half of the squad is out of town for about 10 weeks during summer. On the bright side the whole team is very eager to learn and everyone works hard for the team.

AJ: How does a typical session look like, when you’re trying to practice some central elements in positional play?

KB: A normal session starts with a general warm-up, which is the only activity we do without the ball. Then we will usually finish our warm up with the ball but without opposition. In most cases we practice different variations of pass/turn with the ball and lay off/third man run. We put a lot of emphasis on communicating with our passes. That means a pass should be played with a certain velocity depending on the situation and that the pass must sometimes be directed to a specific foot. We are certainly playing at grassroots level and mistakes will occur, but we still believe we will develop more if we have good intentions behind every move.

Afterwards we will usually do a possession exercise, or – if we are preparing for a match – conditioned games. If we are preparing for a match we often play with zones where the number of attacking and defending players in each zone is based on the situations we expect to arise in the match. Alternatively, we will condition the exercise in other ways to practice a topic in an environment that is as close as possible to the game. At the end of the training session we play a real game with two goals. The duration and size of the playing area varies. Usually, most of the session is based on different types of games.

“It is extremely important to read the pressure on the ball. The stronger the pressure the closer you must go to offer support.” – Kai Bardal

AJ: What about direction in the aforementioned possession drills, is that something you put emphasis on?

KB: Sometimes yes, but mostly no. An example of a drill like this is 6v3 in the centre circle. When you work a lot on activities like this it is mostly about practicing certain concepts, for example reading the pressure on the ball or using your body orientation to move the defenders. There are enough reference points for this in these activities, at least on our level. And then of course we work on exactly the same concepts in real games with goals and goalkeepers afterwards.

AJ: Are you sticking to your playing style no matter what opponent or occasion you’re facing?

KB: After we were finally done with Easter break and really got started in 2017, we have more or less been playing the same way. Sometimes we adapt a bit to our opponents to maintain some principles in attack. We want to create superiorities from the first line and we can do this with the fullbacks inside or open, or with the pivot very deep (Salida Lavolpiana) and so on. Sometimes the adaptation is made by the players because they manage to read the situation during the game. When this happens, it is immensely satisfying. I must also add that we put a lot of focus on pressing and recovering possession. In which area we want the other team to play, which opposing players we want to have the ball and how we press will depend on the context. This is not necessarily the right approach for other teams but for us it has become the most effective way to get results.

AJ: Is positional play possible to employ at every level and at every age group? Why? Or: Why not?

KB: A full scale positional play that employs all the concepts is probably difficult to master even at the highest competitive level. There are so many elements that need to be mastered by the whole team to become really good. I do believe, however, that some of these elements can be helpful at any level. That is really what we have been doing: We started with some elements from positional play and now we try to work on them and see how far we can go.

It is probably a bit unhealthy to expect your team to use every element at U14 level, but I can’t think of any negative aspects with using some principles for trying to keep the ball and progress.

I often hear Norwegian coaches both at amateur and professional levels say that there is no practical use in trying to learn from the best teams, like Barcelona, because “they have so much better technique” or “we will never be that good anyway”. I think this is completely beside the point. Busquets is the best in the world at turning with the ball because he acts in the simplest and most economical way. To imitate him will simplify the actions, not complicate them. Guardiola’s Barcelona gave some of the purest and simplest demonstrations of the concepts of positional play ever witnessed and they did it all the time. To study them is much easier than trying to learn from inconsistent teams with more flaws.

AJ: Some people are putting negative labels on this kind of football. They’re calling it slow, long-winded, risky (and therefore stupid) or arrogant, to name a few. This is also quite common among pundits and coaches. To “think you’re Barcelona” can be heard said in a clearly negative way. How do you respond these “accusations”? How do you defend and argue for “your” type of football?

KB: I have never felt the need to defend this playing style and very rarely had the urge to criticize other approaches. As a coach without a big external pressure in terms of results it has been easy to choose the approach I think is the most developing and will bring the most joy for the players in the long run. Of course, I often hear talk about those labels you are referring to whenever I watch a football match without muting the sound. Statements like “they should get the ball more quickly forward” or “they should make more crosses” are based on the premise that it is more important where the ball is than who is in possession of it. This line of reasoning probably contributed to the remarkable success of the Norwegian national team in the 90s. This is more in line with the philosophy of Drillo than with Cruyff, and I don’t get to decide who was the most right of them.

Growing up in the 90s you could sometimes read statements like “Brazil would have been better with me as their” or “I would have won the Champions League with Barcelona”. The rationale was probably that a combination of players of high individual quality and what was perceived as an effective, direct style of playing would lead to great success. I have never understood how you can entirely separate the way you play and the skills you develop. You will usually improve at what you practice. I agree with those who argue that everyone should have the freedom to choose their approach according to the situation. But honestly, if you only master one approach, it is not really a choice.

AJ: You’ve recently become quite well-known for your football videos on Twitter. Many of them being analysis of Rosenborg. Are Rosenborg playing positional play? If not, how could they eventually become better by employing positional play?

KB: No. Rosenborg have other strengths. They are physically superior in the Norwegian league. They have the best goalkeeper in the league and many attacking players who can decide a match. Their pass maps often show a very distinct U-shape, of the kind that for example Guardiola strives to avoid. Rosenborg have their own style of play and I don’t think it’s appropriate for me to suggest any improvements.

(Note: Rosenborg have sacked their coach after this interview was originally done and have started to employ some principles of positional play under their new coach)

“I’m rather more interested in the word “tempo” like they use it in chess. For example, when you force the opponent to move in a particular way as a response to your threats or in terms of acting efficiently with the ball.” – Kai Bardal

AJ: Being an experienced futsal coach, you obviously know a lot about that sport as well. Are there any clear relations between positional play and futsal that you’d like to point out?

KB: Most certainly! In futsal there is a big goalkeeper in a small goal, so you have to create clear chances to score. There is also a rule that limits backpasses to the goalkeeper, which means you are constantly forced to create support and safe passing options just to keep the ball. Only hitting long balls is useless at a competitive level. Consequently, you are always moving and constantly adjusting your body orientation in order to get as much information and as many options as possible. You are searching for superiorities just as you do in football but in even smaller spaces. Pep Guardiola has said that “futsal is the basis for football”. While he was at Barca he used to meet with the club’s futsal coach to exchange ideas.

Body orientation and visual command of the playing area is incredibly important. In almost every attack you can observe how the body orientation of the attacker as he receives the ball moves the other team. For example, if the winger receives the ball and can see the goal then the defence will automatically become more closed. Futsal players are constantly trying to read the opponent’s body language for cues and pressing triggers. They smell blood and sloppy footwork is like slitting your wrist.

You can sometimes see this in football too, but mostly in the best of the best players. They are so good at adjusting their body orientation that they can use it to deceive the opponent, for example by opening their body very late before the take the first touch and turn with the ball. In this manner they can use one touch to draw the next defensive line closer and then one touch to break it. It shouldn’t come as a surprise that Busquets grew up playing futsal, because futsal players do this all the time.

Proximity is perhaps the most important aspect. Since it is normal to have the ball close to your own goal, with the defender being at most 2 or 3 meters away from you, the fundamentals probably become even more important than they are in football. In some of our international matches we have tried to press the other team full pitch, just to find out that they barely need 50 centimetres to receive the ball and switch the play. Even when you get so close to your opponent that it is impossible for him to receive with his furthest foot, a professional futsal player can receive with his nearest foot, fake a pass and play to the other side without changing the foot he is standing on. That’s when you realize you’re in for a tough one.

AJ: How have you learned everything you’ve gotten to know up till now? Have you had any role models or mentors that you would like to point out? The former RBK-coach Bjørn Hansen* has been involved in Kvik, hasn’t he?

KB: It is important for me to emphasize that I feel like I still know very little. I hope to become a decent coach sometime in the future. I have certainly had some good role models. To be Sergio Gargelli’s assistant in the Norwegian national team of futsal has been very enriching. I also appreciate immensely that other coaches at world class level have taken their time to answer questions from a Norwegian amateur.

To coach a team along with Bjørn strengthened my suspicion that the best coaches work a lot on forming good habits and sound fundamentals in their players. To teach football at a high level does not necessarily mean to add complexity. In addition, I really look up to him as person. His love of the game, his passion for teaching football and his curiosity for good ideas from other sports have been very inspiring. He was at Kvik game as late as last weekend, and kind words from him means a lot for both Simon (Evjen) and me.

AJ: What and whom are your sources for further learning now, then?

KB: Sergio Gargelli is a natural mentor for me right now. One of the things I really appreciate about him is how much he demands from his work. With the futsal national team we record every second of activity and use video both as a pedagogical tool and as a tool for evaluating both the players and our own performance. It is easy to find mistakes but to correct them you must understand why something occurs. It is not merely enough to observe that two players move into the same space, for instance. You must teach them how to move so that they can see each other and make informed decisions.

A big thanks to Kai Bardal for partaking in this interview (twice, one could say). If you want to see more of his analysis – which we recommend you to – you can visit his Youtube-channel here, or his (new) Twitter-account. He’s worth a follow!

*Bjørn Hansen, the ex-Rosenborg coach mentioned in the interview, sadly passed away the 25th of April 2018. He achieved many great things during his career, and is considered a coaching legend here in Norway.

For those who want to learn more about positional play, the writer of this article will especially recommend these sources:

First, I will recommend two sources which is elaborating on the topic of different types of football. This article from Jamie Hamilton about what one should consider “good” football is a good one: https://thesefootballtimes.co/2016/05/01/what-is-good-football-the-role-of-aesthetics-in-the-modern-game/

Then I would also recommend reading Jonathan Wilsons book called “Inverting the pyramid”. It goes into detail about how football philosophy, playing styles and formations have developed throughout the years.

And, to learn more about positional play specifically, one could start with the books named “Pep confidential” and “The evolution”, written by Marti Perarnau. They’re both about Pep Guardiola and his coaching methods.

Rinus Michels’ “Teambuilding” and “My turn”, Johan Cruyffs’ autobiography, are also good ones to start with.

The book Kai Bardal ordered back in 2007, which is mentioned in the article, is named “The Coaching philosophies of Louis Van Gaal and the Ajax Coaches”, and is written by Henry Komelink and Tjeu Seeverens.

Rene Maric (whom now is the assistant coach of RB Salzburg) og Adin Osmanbasic, writers for the German based website spielverlagerung.com (which I would recommend in general), have both written detailed descriptions of positional play. They can be read here:

http://spielverlagerung.com/2014/11/26/juego-de-posicion-a-short-explanation/

http://spielverlagerung.com/2014/12/25/juego-de-posicion-under-pep-guardiola/

 

Posted on Leave a comment

Sergio Gargelli on futsal’s relationship with football player development and positional play

sergio
Sergio Gargelli, the Italian head coach of the Norwegian national futsal team, thinks futsal should be used as a way of developing better football players. He also believes there’s a clear relationship between futsal and positional play in football. Photo: Private

 

Sergio Gargelli is a 43 years old futsal coach from the city of Firenze in Italy, who now is in charge of the Norwegian national futsal team – a job he’s had for about a year now. Despite still being a relatively young coach, Sergio has had the pleasure of working in many countries, such as China, Japan, Vietnam and of course Italy, to name a few. He has won both the Chinese league and the Japanese cup, as well as other merits, including his Vietnam side becoming the first Asian team in history to beat Brazil in an official game.

Continue reading Sergio Gargelli on futsal’s relationship with football player development and positional play

Posted on 1 Comment

Intervju med Osama Abbas om persepsjon i fotball

Første helga i mars arrangerte Bærum SK et trenerkurs om persepsjon i fotball, åpent for alle som hadde lyst til å delta. Kurset varte én dag, og kursholderen heter Osama Abbas, mannen bak foretaket og nettsiden Fotbollsperception.se. Osama kan kalles en persepsjonsanalytiker, og har jobbet i en årrekke med nettopp persepsjon i fotball. Han har hatt oppdrag for en rekke store klubber i Sverige, og holdt kurs både her og der rundt om i verden. Men aldri før i Norge.

IMG_5788
Osama Abbas besøkte Bærum SK og kurset trenere i persepsjon i fotball. Her får Bærums guttelag instruksjoner under en praktisk økt.

Continue reading Intervju med Osama Abbas om persepsjon i fotball

Posted on 1 Comment

Inviterer til trenerkurs om persepsjon i fotball

 

trenerkurs
Osama Abbas (til venstre) skal nå spre kunnskap om persepsjon i fotball til Norge, når han i mars skal holde et kurs i regi av Bærum SK. Tidligere har han jobbet med klubber som AIK (bildet). Foto: Fotbollsperception.se

Lørdag tredje mars arrangerer Bærum sportsklubb i samarbeid med Fotbollsperception.se et kurs om det sistnevnte kan bedre enn mange: Persepsjon i fotball. I bresjen for det svenske foretaket er Osama Abbas. Han blir beskrevet som en av Sveriges fremste på persepsjon i fotball, og har jobbet som persepsjonsanalytiker både for det svenske fotballforbundet og for en rekke klubber på alle slags nivå. AIK, Djurgården og Hammarby er tre av navnene på listen over dem han har kurset. Og det er ikke bare i Sverige Abbas har vært på oppdrag; han har også vært innom både Tyrkia, Marokko, Tyskland og USA – og snart Norge.

Continue reading Inviterer til trenerkurs om persepsjon i fotball

Posted on Leave a comment

Intervju med Jörgen Zetterström om spillerutvikling

Jörgen Zetterström er en 49 år gammel svensk fotballtrener som har jobbet med fotball på heltid de siste 27 årene. Han er nå akademisjef for Jämtlands fotballakademi, hvor han har ansvar for 65 16-19-åringer som kombinerer videregående skolegang med fotballtrening i Östersund. Tidligere har han jobbet 11 år som juniortrener i Brommapojkarna, en av de beste klubbene i Skandinavia på spillerutvikling.

Zetterström har også jobbet som juniortrener i Helsingborg, trener i AIKs kvinnelag i Damallsvenskan, vært akademisjef i Västerås SK, jobbet som spiller- og trener utvikler i Vålerenga, og vært trener for det svenske G94-landslaget da de var juniorer. Han har hovedsakelig jobbet med talentfulle spillere i 16-19-årsalderen, og på lista over spillere han har vært med på å utvikle finner vi blant andre Viktor Lindelöf (Manchester United), Andreas Granqvist (FK Krasnodar) og Ludwig Augustinsson (Werder Bremen). Vi har tatt en prat med den erfarne svensken om det han kan best: spillerutvkling!

Continue reading Intervju med Jörgen Zetterström om spillerutvikling

Posted on Leave a comment

Intervju med Per Inge Jacobsen om cupfinale og Champions League

En mørk høstdag for et drøyt år siden rykket Per Inge Jacobsen ned fra 3. divisjon herrer med sitt Nordstrand IF. Laget han ledet til opprykk i 2014 endte på en bitter sjetteplass, noe som ikke var nok til å berge plassen denne sesongen – på grunn av den velkjente serieomleggingen. Dermed ble det slutt på tredjedivisjonstilværelsen for Nordstrand og «Perry». Men til tross for nedturen var det ikke fjerdedivisjon herrer haugesundværingen skulle befinne seg i når det var klart for ny fotballsesong. Han skulle konkurrere i helt andre ligaer, nemlig Toppserien, og – etter hvert – selveste Women’s Champions League. I morgen, lørdag, skal han lede sitt nye lag, Avaldsnes, ut i kvinnenes cupfinale. Kontrastene kunne knapt vært større for 37 år gamle Jacobsen. Om ikke kvinnene fra Karmøy stikker av med cupgull, da. 

Continue reading Intervju med Per Inge Jacobsen om cupfinale og Champions League

Posted on 1 Comment

Temaintervju med Kai Bardal om posisjonsspill

Kai Bardal er 35 år gammel ingeniør som kommer fra Steinkjer. Han bor i Trondheim hvor han blant annet er børssetter for Adresseavisen. Dessuten er han assistenttrener i laget Kvik (4. divisjon), trener for Utleira futsal og assistenttrener for futsallandslaget. Han har vært med på å vinne seriemesterskapet i futsal fire ganger med Vegakameratene futsal hvor han også er nordisk mester fra 2014 og UEFA futsal cup-deltager fire ganger på rad.

Fotballdykkets nye skribent, Anders Johansson har stilt Kai Bardal femten temaspørsmål som har gitt grunnlaget for dette temaintervjuet. I vår mening gir svarene et omfattende innblikk i denne måten å spille fotball på, og vi håper fotballtrenere- og nerder blir fornøyde med det ferdige resultatet. Forhåpentligvis kan dette intervjuet gi en bedre forståelse av et tema mange sannsynligvis finner svært avansert og kanskje litt mystisk.

Continue reading Temaintervju med Kai Bardal om posisjonsspill